Jeg vet at et hvert mørke vil alltid være midlertidig. Et hvert lys derimot, vil være evig eksisterende. Det krever  stor kraftanstrengelse å bryte igjennom mørket, fordi det noen ganger kan føles som om  mørket ofte ligger tungt rundt oss. Når byrdene blir for tunge å bære, holder det med å bare eksistere. Noen ganger kan det være en bragd i seg selv å stå opp om morgenen. Lever man lenge nok i mørket slik jeg har gjort tidligere,  blir det til slutt lyset som virker uutholdelig. Det er rart med det, man tviholder som regel på det som føles trygt. Alt annet vil føles utrygt.

Av og til kan det føles som om man er fanget i en Berg- og dalbane som aldri tar slutt. Forestill deg at du er på et tivoli. Du forsøker å få med deg alt av fornøyelser som finnes der. Plutselig får du øye på den største Berg- og dalbanen du har sett. Du vurderer frem og tilbake om du skal ta den, velger så å hoppe i det. Du stiller deg i kø, helt uvitende om hva som venter. Du kommer nærmere og nærmere billettluka. Køen bak deg er lang. Skrekkblandet fryd er det du kjenner på. «en billett takk», sier du. Du merker at stemmen brister. Du får billetten i hånda, går den korte veien mot Berg- og dalbanen. Du setter deg på, fester setebeltene og så starter den. Du angrer med en gang, for den kjører på i full hastighet fra første stund. Hit og dit, opp og ned – og det virker som om den aldri vil ta slutt. Når den endelig er ferdig er du så utslitt at du må dra hjem og skånes for inntrykk resten av dagen – og det kjennes fortsatt ut som om du sitter fastspent i den.

Den indre Berg- og dalbanen, den som ingen ser – men som du likevel sitter i dag etter dag. Den bare du får kjenne ringvirkningene av. Den tar aldri slutt og prisen du må betale er høy, høyere enn noen kan forestille seg. Men du må bare holde ut, og håpe på at en dag, en dag tar den slutt.

Av og til er det en lang og tøff vei å gå. Når man står midt oppi tårene, midt oppi det vonde, da er det vanskelig å se at det noensinne skal gå over. Man kan ikke endre på fortiden, men jeg vet innerst inne at man kan endre hvordan man velger å leve med den.

 

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Når alt kommer til alt er vi tross alt bare mennesker. Vi er alle forskjellige og vi har alle ulike behov, likevel trenger vi andre mennesker rundt oss. Vi trenger å bli sett og hørt. Vi trenger å bli møtt med varme, vennlighet og medmenneskelighet.

Å være sårbar er bare en del av oss som mennesker. Vi skal vise både lyset og skyggene av oss selv, med alle styrker og svakheter. Jeg vet hvordan jeg selv fungerer, hva jeg trenger og ikke trenger. Det handler om å lytte til seg selv og forstå at det er helt i orden å føle det vi føler. Det er lov å si at nok er nok, vi har alle lov til å kjenne på følelsen av å være sårbar. Ingen skal fortelle oss hva vi bør føle og ikke. Det er greit å være sårbar og det er greit å ikke ha det bra, og det er også greit å vise det. Ingen skal få et annet menneske til å føle at det er galt å være deg, med alle følelsene, lyset og skyggene. Det er menneskelig å ha opp- og nedturer. Det er det som gir livet farger. Det vitner om mot og en indre styrke å våge å kjenne på det som er vanskelig.

-Victoria