Hun ville være stolt av måten hun valgte sårbarhet og ømhet på; hvordan hun aldri sluttet å velge dem uansett hva sjelen hennes opplevde. Hun ville være stolt av måten hun kjempet for andre, av måten hun dedikerte seg selv til å få dem til å føle seg sett og forstått; hun ville være stolt av måten hun prøvde sitt beste for å snakke skjønnhet inn i de delene av dem som ingen klappet for. På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun brydde seg på.
Hun ville være stolt av måten hun kjempet for å være her. Hun ville være stolt av måten hun kjempet seg ut av mørket sitt på; hun ville være stolt av måten hun helbredet seg selv når det var som vondest. Hun ville være stolt av måten hun la håpet i seg selv for en trygg oppbevaring; hun ville være stolt av måten hun trodde at det var mer å oppleve av livets hender, at skjønnheten hun ennå ikke hadde følt fantes i denne verden.
På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun dedikerte seg selv til å leve et liv som tillot lykke, tristhet og vekst; å la det flyte gjennom henne som regn. Hun ville være stolt av måten hun klarte å finne håp fra de dypeste delene av sjelen sin. Hun ville være stolt over å aldri tillate fortiden overbevise henne om at hun ikke fortjente potensialet fremtiden hadde for henne. Hun ville være stolt av måten hun beveget seg i retning av kjærlighet. På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun risikerte sjelen sin, men også måten hun hedret den på.
Når alt kommer til alt – ville hun forlate verden med et hjerte som var utslitt og ømt overalt; et hjerte som verket etter å elske, føle, og bry seg på best mulig måte. Hun ville forlate denne verden og vite at hun øste kjærlighet i alt hun gjorde – at hun prøvde å få til noe mens hun var her.
På slutten av dagen ville hun bare være stolt av måten hun koblet seg på livet.
– Victoria
