Hun holdt *alt skjer av en grunn* nært hjertet sitt og stolte på at livet ville utfolde seg for henne, akkurat slik det burde. Hun ville være et steg foran, for det ville gjøre mindre vondt, eller livet ville føltes mye lettere. Men hun visste at det ville være det samme som å hoppe over et skritt. Det ville være som å be om det siste kapittelet uten å lese boken. Det ville være det samme som å prøve å forstå slutten uten å leve delen imellom. Som å lete desperat etter en nøkkel, mens hun samtidig prøver å finne delen hvor all læring ligger gjemt. Hun følte seg nærmere et svar, men samtidig et svar som var lenger unna enn noen gang.
Kanskje handler kjærlighet ikke om å finne et annet menneske. Kanskje handler kjærlighet om å finne seg selv. Kanskje handler kjærlighet om å lære hvordan man kan være mild mot seg selv, hvordan man kan tro på måten universet har fjernet visse mennesker fra livet ditt. Og kanskje kjærligheten vokser i deg når du lærer å stole på ditt eget hjerte, når du lærer å gå bort fra de tingene som ikke har brydd seg om det. Kanskje handler kjærlighet om å lære å akseptere at noen ganger ender vakre ting, at noen ganger er timingen ikke riktig. Kanskje handler det om å lære å gi slipp. Kanskje handler det om å lære å være alene. Hvordan holde på ditt eget hjerte, hvordan ta plass. Kanskje er det skjønnhet i å forelske seg i veksten din, og i å lære å slutte å fylle tomrom med andre mennesker, og i stedet sakte ha mot til å helbrede disse tomhetene selv. Kanskje handler kjærlighet om å lære å være stolt av personen du strekker deg inn i , omfavne skjønnheten og dybden som finnes i å prøve på noe mens du er her. Og kanskje innenfor det handler kjærlighet om å hedre hjertet ditt. Kanskje den sanneste, og ærligste forlengelsen av kjærlighet finnes i måten du lærer å elske deg selv på. Kanskje finnes kjærlighet i måten du kjemper for å være her. Kanskje handler kjærlighet om deg – å være din egen styrke, å være ditt eget trygge sted. Kanskje, når det gjelder, handler kjærlighet om å endelig lære å gi deg selv den samme kjærligheten du så vakkert gir til andre. Kanskje handler kjærlighet om å omfavne personen du er i ferd med å bli, og tro på hjertet ditt, på selv de vanskeligste dagene dine.
Hun ville være stolt av måten hun valgte sårbarhet og ømhet på; hvordan hun aldri sluttet å velge dem uansett hva sjelen hennes opplevde. Hun ville være stolt av måten hun kjempet for andre, av måten hun dedikerte seg selv til å få dem til å føle seg sett og forstått; hun ville være stolt av måten hun prøvde sitt beste for å snakke skjønnhet inn i de delene av dem som ingen klappet for. På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun brydde seg på.
Hun ville være stolt av måten hun kjempet for å være her. Hun ville være stolt av måten hun kjempet seg ut av mørket sitt på; hun ville være stolt av måten hun helbredet seg selv når det var som vondest. Hun ville være stolt av måten hun la håpet i seg selv for en trygg oppbevaring; hun ville være stolt av måten hun trodde at det var mer å oppleve av livets hender, at skjønnheten hun ennå ikke hadde følt fantes i denne verden.
På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun dedikerte seg selv til å leve et liv som tillot lykke, tristhet og vekst; å la det flyte gjennom henne som regn. Hun ville være stolt av måten hun klarte å finne håp fra de dypeste delene av sjelen sin. Hun ville være stolt over å aldri tillate fortiden overbevise henne om at hun ikke fortjente potensialet fremtiden hadde for henne. Hun ville være stolt av måten hun beveget seg i retning av kjærlighet. På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun risikerte sjelen sin, men også måten hun hedret den på.
Når alt kommer til alt – ville hun forlate verden med et hjerte som var utslitt og ømt overalt; et hjerte som verket etter å elske, føle, og bry seg på best mulig måte. Hun ville forlate denne verden og vite at hun øste kjærlighet i alt hun gjorde – at hun prøvde å få til noe mens hun var her.
På slutten av dagen ville hun bare være stolt av måten hun koblet seg på livet.
Kanskje var det bare en tung dag, mørkere enn de fleste, men det ville ikke alltid være slik. Fordi det var i øyeblikk som dette hun klarte å finne de beste lærdommene og verktøyene hun kunne bruke for å overkomme utfordringene hun stod overfor. Selv om det kunne se ut til at ingenting noen gang ville bli bra igjen, så hadde hun likevel troen på at det ville det. For hun hadde vært der tidligere; – hvor hun trodde at ingenting kunne skade så mye som det gjorde, at ingenting kunne føles verre enn den tyngden som hun bar på i hjertet. At ingenting ville noen gang bli det samme igjen; Men det ville bli lettere med tiden. Enten med opplevelser som fyller den tiden, eller de nye eventyrene hun tar, eller med de nye ansiktene hun møter og lyset de bringer med seg – livet kom til å bli lysere. Lettere på skuldrene. Mykere rundt kantene. Det eneste hun ville huske om dager som i dag var hvor feil hun tok fordi hun trodde hun aldri ville komme gjennom dette – men hun gjorde det.
