Vi har alle et ansvar på å normalisere hverandre, fremelske annerledeshet og skape gode holdninger i samfunnet rundt oss der kropp og sinn ikke trenger endring for å bli akseptert. Vi glemmer at mennesket er så mye mer. Vi er alle individer med følelser, tanker, holdninger og verdier – og med ressurser. Vi har alle våre feil og mangler, men heldigvis en mengde ressurser.

Mennesker med en eller annen form for annerledeshet trenger alle respekt – ikke fordømmelse. Vi bør bestrebe oss på å se mennesket bak. La oss ikke se på annerledeshet som noe mindreverdig, vi må unngå å sette merkelapper på hverandre, vi er mangfoldige mennesker med sammensatte egenskaper og talenter, styrker og svakheter. Det gjelder oss alle uansett hvilken kategori du føler du er blitt plassert i. Det er blitt for lett å dømme annerledeshet, og utfordringen i samfunnet vil være at vi i isteden for å fordømme, bidrar vi til å dyrke fram det positive i hverandre.

I et moderne samfunn får vi liten opplæring i å håndtere alt som gjør oss vondt, mange prøver å skjule sin sårbarhet. Det gjør noe med selvbildet vårt, mange opplever å ikke være bra nok og det er så feil. For vi er alle mer enn bra nok, akkurat slik vi er. 

Vi er alle en del av et kreativt og skapende univers. La oss stå opp for hverandre,og våg å være annerledes. 

-Victoria

Når hun tror så dypt at hun ikke hører hjemme noe sted. Når hun føler at verden er mot seg, og ingen egentlig bryr seg, eller ingen er der til å lytte. Hun føler seg alene, som en enslig planet som bare går i bane rundt mørket. Og alt hun vil er å forsvinne, finne et trygt sted; hvor hun er fri til å begynne på nytt. Som når solen stiger opp over åsene i morgenlyset, håper hun innerst inne å finne sin plass, at hun finner styrken i sitt hjerte, at hun finner en plass som føles trygg.

-Victoria

Noen ganger følte hun seg sterk og modig, som om hun hadde en sjel som ble ledet av noe guddommelig. Men hun føler seg også svak og tynget, redd og liten, som om hun har et hjerte som ikke er helt. Hun føler seg som en pendel som beveger seg frem og tilbake mellom ytterpunktene. Så ser hun alt i sin helhet, alle bevegelsene. Hun innser at hun er på begge sider, at hun kan være både sterk og svak. Hun innser at hun kan være alt dette. Hun innser at hun kan tillate seg å føle og å være alt sammen. Hun kan bevege seg frem og tilbake mellom ytterpunktene og være trygg på at svaret på hvem hun blir på reisen, ikke finnes i pendelens bevegelser.

-Victoria


Jeg håper å finne noen som aldri får meg til å stille spørsmål ved min egen verdi. Jeg håper jeg finner noen som jager like mye etter min lykke som sin egen. Jeg håper jeg finner noen som støtter meg i ting jeg brenner for, jeg håper jeg finner noen som jeg kan le med og sitte i stillhet med og dele mine dypeste hemmeligheter med. Jeg håper jeg finner noen som behandler meg som sin likeverdige, som lærer og vokser med og ved siden av meg. Jeg håper jeg finner noen som setter pris på alle de små detaljene som utgjør hvem jeg er. Jeg håper jeg finner noen som respekterer mitt hjerte og mine verdier. Jeg håper jeg finner noen som minner meg på at jeg fortjener kjærligheten du gir.

Jeg har alltid vært undrende til livet og gledet meg over de små og nære ting. Alle undrene og all skjønnheten som finnes der for å deles av alle, men som ofte bare tas som en selvfølge. Som et barn som er i stand til å se og glede seg over disse små og tilsynelatende ubetydelige undrene ved livet. Skjønnheten i en blomst, melodien til en sangfugl, storheten med soloppgangen, regndråpene som renner nedover vinduet. Undrene som er så enkle, men som allikevel avspeiler de den sanne skjønnheten når du ser dem med øyne som virkelig ser, som ikke lenger raser gjennom livet med en slik fart at du ikke legger merke til noe. Jeg vet at med hverdagens tanker og bekymringer, så er det fort gjort å ikke klare å se noe som helst fordi man er så fanget i seg selv. Kanskje burde vi alle være mer åpen for alt som skjer rundt oss av både små og store undere. 

-Victoria

Jeg pleide å tro at håp var denne lille øya i havet, at vi måtte svømme gjennom smertene våre for å komme dit og prøve hardt for å ikke falle av når stormene kom. Jeg har nok endret perspektivet mitt, for håp er ikke målet, men det er vannmassen mellom der vi er og der vi ønsker å være. Mellom det vi har og det vi ønsker. Håp er imidlertid en vanskelig ting og langt mindre konstant enn jeg noen gang har vært klar over. Noen ganger er vannet rolig og innbydende, og vinker oss til å svømme mot det vi ønsker, men noen ganger er håpets strøm så skremmende. Den er så sterk at vi begynner å tro at vi skal drukne, så velger vi å bli akkurat der vi er, i vår smerte, i vår situasjon, eller kanskje bare i vår tristhet. Eller vi kan velge å ta risikoen, å gå bort fra det som føles trygt og våge oss mot det vi ønsker mest. Jeg kommer kanskje aldri til det stedet jeg ønsker mest, men hvis det er tilfelle vil jeg at det skal være fordi jeg druknet og ikke fordi jeg var for redd for å  svømme.

-Victoria