Vi har alle et ansvar på å normalisere hverandre, fremelske annerledeshet og skape gode holdninger i samfunnet rundt oss der kropp og sinn ikke trenger endring for å bli akseptert. Vi glemmer at mennesket er så mye mer. Vi er alle individer med følelser, tanker, holdninger og verdier – og med ressurser. Vi har alle våre feil og mangler, men heldigvis en mengde ressurser.

Mennesker med en eller annen form for annerledeshet trenger alle respekt – ikke fordømmelse. Vi bør bestrebe oss på å se mennesket bak. La oss ikke se på annerledeshet som noe mindreverdig, vi må unngå å sette merkelapper på hverandre, vi er mangfoldige mennesker med sammensatte egenskaper og talenter, styrker og svakheter. Det gjelder oss alle uansett hvilken kategori du føler du er blitt plassert i. Det er blitt for lett å dømme annerledeshet, og utfordringen i samfunnet vil være at vi i isteden for å fordømme, bidrar vi til å dyrke fram det positive i hverandre.

I et moderne samfunn får vi liten opplæring i å håndtere alt som gjør oss vondt, mange prøver å skjule sin sårbarhet. Det gjør noe med selvbildet vårt, mange opplever å ikke være bra nok og det er så feil. For vi er alle mer enn bra nok, akkurat slik vi er. 

Vi er alle en del av et kreativt og skapende univers. La oss stå opp for hverandre,og våg å være annerledes. 

-Victoria

Noen ganger følte hun seg sterk og modig, som om hun hadde en sjel som ble ledet av noe guddommelig. Men hun føler seg også svak og tynget, redd og liten, som om hun har et hjerte som ikke er helt. Hun føler seg som en pendel som beveger seg frem og tilbake mellom ytterpunktene. Så ser hun alt i sin helhet, alle bevegelsene. Hun innser at hun er på begge sider, at hun kan være både sterk og svak. Hun innser at hun kan være alt dette. Hun innser at hun kan tillate seg å føle og å være alt sammen. Hun kan bevege seg frem og tilbake mellom ytterpunktene og være trygg på at svaret på hvem hun blir på reisen, ikke finnes i pendelens bevegelser.

-Victoria