Jeg har alltid bekymret meg for både store og små ting. Jeg grubler mye over livet, meningen med livet, og hva som kommer nå. Jeg føler på et vis at jeg har kommet mye lenger enn for bare noen år siden, men så stopper det litt opp, som det alltid gjør med meg. Vonde tanker og tomhet er noe av det jeg kjenner på, samtidig så synes jeg det er viktig å sette et lys på at vi alle kan ha vanskelige perioder. 

Jeg skulle ønske at vi alle ble flinkere til å sette oss inn i andres situasjoner, at vi kunne ta bedre vare på hverandre, bry oss mer og ikke minst gi hverandre litt rom for lærdom, det er en del av vår utvikling. Med så høye krav som det er i dag og krav man gjerne har opp mot seg selv, som jeg har opp mot meg selv, blir det vanskelig å være til. Følelsen av å aldri strekke til eller få til noe. Følelsen av å være en byrde, en belastning. Følelsen av å hele tiden måtte kjempe en kamp for å bli hørt, og bli sett for den man er. 

Selv vet jeg at vi er alle forskjellige, vi har alle forskjellige utgangspunkt, forskjellige livssituasjoner som vi står i. Og at sist, men ikke minst så er vi bare mennesker. Vi vil alle i løpet av livet gå igjennom noe vanskelig, og det er slitsomt når man skal stable sitt eget liv på bena igjen. Det er ikke alltid like enkelt å følge med når livet stadig er i forandring, det endrer seg hele tiden. Det finnes visstnok ingen snarveier i livet, og vi vet alle at livet er som en bølgedal og at alt kan til tider virke både fastlåst og kjørt. Det er vel ikke før nå når jeg tar alt mer med ro, at jeg kan høre meg selv tenke, at jeg kan undre meg over veksten i erfaringene jeg har gjort. Det handler om å klare å betrakte hindringene jeg møter som en form for læring, og ikke som tegn på mislykkethet egentlig. Det er erfaringer jeg har gjort som har til tider vært uholdbart og som har gitt meg følelsen av å ha mest lyst til å forsvinne. Det har vært tider hvor jeg har vært så stresset, lukket inn i frykt, redd og ute av kontroll, at jeg har mistet fokus, riktig fokus. Det har føltes som om jeg stod i veien for livet, sperret utsikten for det som var klart å tydelig.

Så hva gjør man når livet stopper opp? Man lærer seg kanskje å følge sin egen intuisjon, stole på egne valg, så vil det ikke være så umulig å se veien klart foran seg likevel. Jeg vet at den rette veien vil åpenbare seg, og det viktigste å huske på er å være tro mot seg selv. Jeg tror på sett og vis at jeg har klart, ved å følge min egen intuisjon å komme ut på den andre siden litt sterkere og kanskje litt klokere enn før.

-Victoria

Instagram – Bolig68j


Vi lever i en tid hvor menneskets forståelse er i endring. Forståelsen av at den jordiske reisen som kalles livet gjennomgår dyptgripende omveltninger. Vi er sjeler her på jorden som individuelle mennesker. Vi er heldige som har fått utlevert vår helt egen reise. Vi har alle kommet for å erfare, oppleve og utfolde denne reisen, som er deg. Vi har fått et kart som viser sjelens intuisjon med dette livet, sjelen har en mye dypere forståelse av hvorfor den er på denne reisen. Den ønsker å erfare i sin fulle bredde, det er med andre ord erfaringene vi får som er viktige.

Vi erfarer livet med voldsomme svingninger, dramatikk, sterke følelser og med umenneskelige utfordringer. Sjelens intuisjon er å oppleve kontraster og motsetninger. Vi skal erfare og oppleve det nye og ukjente, det gode og det vonde.

Sjelens intuisjon er å være et unikt individ sammen med andre unike individer. Intensjonen er å erfare mangfoldet av tanker, følelser, ideer og utforske de uendelige mulighetene som sjelen gir tilgang på.

Sjelens intuisjon er å oppleve å elske seg selv og erfare tilhørighet og utveksling av kjærlighet. Sjelens intuisjon er å erfare hvordan ting bygges opp og hvordan de rives ned. Sjelens intuisjon er å erfare mangfoldet i forhold og utveksling og deling med andre individer. Sjelens intuisjon er å erfare hvordan hver enkelt bit virker i samspill med helheten og se hva som skjer når man velger det ene eller det andre.

Å være i kontakt med sjelen sin og forstå dens intuisjon, så vil den vise deg nye perspektiver, hjelpe deg å nå mål og drømmer og se forbi begrensende tanker og mønstre du har overfor deg selv. Det vil gi deg ny kunnskap og energi, og når du åpner opp på den måten, så vil du klare å håndtere de utfordringene som livet gir deg.

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Jeg er lei meg for at du må kompensere din indre usikkerhet over på andre, jeg er lei meg for at du strever med noe, men som ikke blir fanget opp av dine egne eller andre rundt deg. Jeg er lei meg for at du føler at du må male et bilde av at du har god selvfølelse og anser deg som bedre enn alle andre. Jeg er lei meg for at jeg nå forstår at du har mistet noen av de grunnleggende behovene, kanskje viktigst av alt, empati, medfølelse og respekt for andre mennesker. Isteden viser du styrke gjennom å såre andre, trykke andre ned og å vise makt som sikkert gir deg en form for tilfredstillelse.

Kanskje ønsket du bare å bli sett, kanskje ble du ikke forstått, kanskje ble du ikke hørt, kanskje har du i lang tid forsøkt å be om hjelp, men bare blitt oversett. Kanskje manglet du varme og omsorg når du innerst inne følte deg både liten og svak, kanskje trengte du som oss alle andre et fang å hvile på når verden ble litt for stor å håndtere. Kanskje ønsket du bare trygghet, trygghet i deg selv til å være det hele mennesket du er og trygghet rundt deg. Kanskje er du redd for dine indre følelser og tanker? Vi vet alle at det kan bli litt mye noen ganger. Vi vet alle hvor ubehagelig det kan være å kjenne på egne følelser. Kanskje er du i en langvarig kamp med deg selv. Vi vet at å avlede er en god forsvarsmekanisme for å unngå å forholde seg til egne følelser, fordi vi ikke alltid vet hvordan vi skal håndtere det som er vanskelig og derfor vet jeg hvor lett det kan være å la det gå utover andre. Jeg blir lei meg for at du har mistet ditt kompass, at du har mistet retningen og at du står der alene og ikke riktig vet hvor du skal eller hva du skal gjøre. Jeg er lei meg for at du tror ved å utagere, så beskytter du deg selv. Det er vondt å ikke bli møtt med sine behov og som kanskje er grunnen til at du ble som du ble. Vi vet alle hvor redde man kan være for å vise sin sårbarhet og sitt sanne jeg.

Jeg er lei meg for at det var meg som ble utpekt som det svakeste i dine øyne for å motta dine projiseringer, men heldigvis for deg er jeg et tilgivende og et forståelsesfullt menneske. Selv om mobbingen har preget veien min, og selv om jeg nok aldri vil klare å glemme ord som er blitt sagt eller handlinger som er blitt gjort, og selv om mobbing ikke kan unnskyldes, så forstår jeg nå at det skjer mye i deg også, som vi ofte glemmer, for jeg tror det tryggeste for deg har vært å gjemme deg bak dine egne følelser og tanker, det må ha vært veldig ensomt for deg. Jeg kjenner en dyp medfølelse for deg, samtidig som jeg nå vet hvordan jeg kan beskytte meg selv fra deg, men dessverre er det mange andre som ikke klarer det, og det er jeg også veldig lei meg for.

Jeg håper for deg at du en dag vil prøve å ikke dømme deg selv eller andre, men prøve å møte deg selv og andre med respekt, at du lærer deg å vise ømhet og medfølelse ovenfor deg selv, men også andre. Jeg håper at du klarer å lytte forståelsesfullt til den indre støyen din, helt til den erstattes med stillhet og ro, for jeg ser deg og jeg hører deg gjennom dine ord og handlinger, at du ikke har det bra.

-Victoria

Den uforklarlige knuten, som sitter i brystet. Den type knute som ikke ville slippe taket. Som et murrende ubehag hun ikke helt visste hvor kom fra. Den dukket opp, i tide og utide. Alt hun ville var  å løpe vekk fra ubehaget, men kroppen er sement, og uansett hvor hardt hun kjempet imot, så ble knuten i brystet der. 

Den vonde følelsen av å forsvinne i seg selv, redselen for å forsvinne i alle tankene. Som en frykt for sitt indre, det som gjorde så vondt å kjenne på. Når hun innså at hun var milevis unna den hun en gang var, som å ha mottatt et kart, men uten kompass, som om hun så seg selv fra utsiden og å være så nær, men likevel så langt unna. Som om hun ikke var klar for denne verdenen, at livet ble for stort. Følelsen av å ikke passe inn, at livet hun fikk utdelt ikke føltes fortjent. Følelsen av å ville gjemme vekk den hun er, som en flodbølge som skylte de sterke følelsene over henne og ble større og større. Hun ble mer og mer ensom i det. Tankene som hele tiden fortalte henne hvor annerledes menneske hun var, hvor lei seg hun ble over at livet føltes urettferdig noen ganger, at det så ofte føltes vondt å være til, at det gjorde vondt å bære på en knute i brystet som gjorde det så vanskelig å puste. 

Hun søkte en indre ro, men den eneste formen for ro som hun kunne kjenne på var stillheten før hennes indre storm, en følelse hun aldri har likt, for hver gang den kom, visste hun at den indre stormen var bare noen øyeblikk unna og hun ville brukt roen på å forberede seg på den.

Nå kjenner hun ingen flere stormer, hun har en ro over å være det menneske hun er, og det menneske hun er blitt, som gjør at hun ser annerledes, tenker annerledes og hun kan tillate seg å puste annerledes. Hun kan stoppe lenge nok til å trekke pusten, den typen åndedrag som gir liv til sjelen. Den type pust du aldri kan ta mens du er på flukt. Dette livet, uten det indre kaoset, er rolig og kjennes nesten fredelig.

-Victoria

Livet mitt har vært fylt med en enorm tyngde og et mørke. Det har føltes uutholdelig å være til. Livet mitt har vært en reise med opp- og nedturer, en lengsel etter å finne seg selv, en søken etter å finne min plass. Jeg har kjent på en lengsel etter noe «annet», jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Jeg har med det måttet gå i dybden av meg selv, finne min sannhet. Hvem er jeg?  Det har vært mange år med forskjellige nyanser og kontraster. En lengsel etter å bli hørt, en lengsel etter å bli sett. 

Vi trenger alle utfordringer for å utvikle  oss og komme videre. Jeg har gjennom hele livet måttet trosse frykten og ta de stegene som trengtes. Når man tar de skumle stegene for å følge hjertet, så skjer det noe med deg. Jeg har forsøkt å holde troen på meg selv, og ikke la noen dempe mitt lys. Det har vært vanskelig, for mitt lys har vært lett å slukke. Jeg har alltid tenkt at det er skremmende å våge å gå sine egne veier, omfavne sider ved seg selv jeg tidligere har gjemt bort. Jeg har gjemt bort mye. Mange vonde tanker og vonde følelser har holdt meg tilbake fra å være den jeg er og å våge å følge min vei. Det har holdt tilbake min egen lykke.

Vi mennesker må bli flinkere til å finne vår egen plass i livet, våge å gå våre egne veier uten frykt og gjøre det vi er kommet inn i dette livet for å gjøre. 

 

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Vinden som ikke har noen steder den trenger å gå til. Ikke noe sted den trenger å være. Den vandrer bare, gjennom trærne og gjennom jordene. Hun kunne ikke annet enn å lure på om den leter etter noe, eller prøver å finne veien tilbake et sted. Hun lurer på om den leter etter et seil den pleide å fylle, eller en drage den pleide å få til å fly gjennom den lyseblå himmelen. Hun lurer på om den ikke vet hvem den er, hun lurer på om det føles ensomt, når den ser på trærne stå sammen i skogen, eller blomstene som vokser side om side i åkeren. Hun lurer på om det føles trist, når den ser at bekken endelig slutter seg til elven, eller at elven endelig finner veien til havet. Om den ser på disse tingene som eksisterer sammen med lengsel, eller spør seg selv hvorfor den ikke kan ha det slik også. Hun lurer på om den heller vil være elven eller bekken, eller trærne eller blomstene. Om den heller vil være noe annet enn vinden, om den heller vil gjøre alt annet enn å vandre. Hun lurer på når en storm kommer gjennom, er det fordi vinden er sint, eller er den lei av å vandre, eller hvis det ikke er bris i det hele tatt, er det fordi vinden er trist, eller gjemmer den seg på et stille sted hvor ingen kan se tårene. Hun kunne kjenne seg igjen i vinden, fordi hun ser refleksjonen sin i dens vandring, men hun har ikke hjerte til å fortelle vinden at det ikke er noe seil som venter på å bli fylt, at det finnes ingen drage som venter på å fly. Fordi hun ikke ønsker at vinden skal vite hvordan det føles, hun vil ikke at vinden skal se sin refleksjon når den ser på henne. 

-Victoria

Vi har mange roller i livet, noen mer betydningsfulle enn andre. Jeg er blant annet en venn, bekjent, søster og datter, og så er jeg mamma. Jeg bekymrer meg ofte over hvor vidt jeg gjør en god nok jobb rundt sistnevnte rolle. Jeg merker at det har blitt for enkelt å sammenligne seg med alle andre hele tiden. På sosiale medier blir vi ofte eksponert for glansbilder av familieliv. Vi ser vakre veltrente mødre, mødre som baker fantastiske kaker, har glamorøse ferier og kjærlige partnere. Jeg er ikke veltrent, jeg klarer ikke å bake fantastiske kaker, tar meg aldri en ferie og en kjærlig partner, ja det kunne jeg se langt etter. Men i det store og det hele,  så er ikke dette noe annet enn et oppstilt bilde med en pyntet tekst, det må vi huske på. Vi ser ikke virkeligheten, for dette er ikke virkeligheten. Ikke for noen. Likevel er det lett å sammenligne, og å tenke negative tanker. Hvorfor har ikke jeg det slik? Hvorfor klarer ikke jeg alt det de andre får til? Men så forsøker jeg å trøste meg med at det ikke er noe annet enn glansbilder. Det er ingen som har det bra hele tiden. Vi opplever alle både utfordringer, bekymringer, og konflikter. Vi opplever dager som er tøffere enn andre, dager hvor vi bare har lyst til å spole tilbake, eller glemme. Vi har alle dager hvor vi føler at alt gikk på tverke, og som gikk helt motsatt retning av hva vi forventet og ønsket. Det er kanskje normalt dette her, en stor og sunn del av å være mamma. Det er normalt å streve, at vi ikke alltid får til, at vi blir sinte, at vi går i joggebukse, at vi lager ferdigmat og er uenige med barna våres. Ingenting av dette er feil, for vi er tross alt bare mennesker. 

Jeg har ofte blitt usikker på om det jeg gjør er rett, men samtidig er jeg trygg på at jeg gjør det beste jeg kan ut ifra mine forutsetninger og mitt ståsted. Likevel forsøker jeg å være en god og trygg mamma som skaper de trygge rammene som barnet mitt trenger, for at han etter hvert skal kunne stå på egne bein. Det skal sies at det ikke alltid er så enkelt å være forelder, og det er lov å kjenne seg litt overveldet av rollen, men så tror jeg ikke vi ville byttet det bort heller. Så er det noe med evnen til å fange opp de positive opplevelsene, den gode klemmen, en liten hånd i din, en fortrolig samtale ved sengekanten. En smittende og trillende latter, humor og flauser vi gjør. 

Jeg tror vi bare må tillate oss å stole mer på oss selv i de ulike rollene vi har, spesielt i mammarollen.

-Victoria

Instagram – Bolig68j