Å leve et liv med et annerledes ytre har alltid to viktige aspekter; et kulturelt og et psykologisk. Omgivelsene representerer kulturen, mens ens egen fortolkning og håndtering av livet på et vis er ens egen sak. Det å vende ansiktet mot verden er vår første forbindelse, og ansiktet er ofte senter for  kommunikasjon. Når mennesket møter, hilser og ser på hverandre, forventer man å se et ansikt slik det oftest er utformet. Det man ser, påvirker førsteinntrykket man danner seg av personen. Når man møter et menneske med et annerledes utseende, så tar man et skritt tilbake fordi det ytre ser ikke ut som forventet. Slike reaksjoner etterlater inntrykk av at møtet er mindre verdig og distansert. I dagens samfunn dyrkes det vakre og perfekte i stadig større grad, og de ytre kvalitetene forbindes ofte med tilsvarende indre kvaliteter på livets ulike områder. Mennesker blir kjapt definert og satt i bås ut fra et førsteinntrykk og tillagt eller fratatt egenskaper ut fra andre menneskers forutinntatthet og fordommer. Ikke nok med at man skal bli satt i bås fordi man er annerledes, eller tillegges eller bli fratatt egenskaper grunnet menneskers fordommer, men ved å være annerledes så mister man muligheten til å holde på anonymiteten, for vi kan ikke bevege oss ubemerket omkring uten at noen må sende blikk, hviske eller kommentere. Mesteparten av slik og annen sårende oppførsel skyldes likevel som regel oftere at andre er usikre på seg selv og ikke vet hvordan de skal forholde seg til det ukjente. Eller minner det enkelte om hvor sårbare de selv er?

Jeg er blitt lært opp til å vite at ingen er bedre enn meg, og at jeg ikke er bedre enn noen andre. At vi alle er like mye verdt og at vi har alle den samme rett til de grunnleggende tingene i livet. Likevel er vi mennesker opptatt av å sette hverandre i bås. Det virker som om vi blir mer komfortable når vi kan putte merkelapper på noe, eller noen. Akkurat som om det gir oss en form for trygghet. For det ukjente er ubehagelig, så om vi allerede før kjennskap, så putter vi det ukjente inn i en bås. Det blir enklere å forholde seg til, eller å velge å ikke forholde seg til det. Hvorfor skal man i dagens samfunn dyttes inn en boks som man ikke hører hjemme i. Det er helt tydelig at man ikke kan sitte å late som man ikke har en stemme, man må snakke høyere, høyt nok til at alle menneskene der ute forstår at alle er like mye verdt. Vi må slutte å definere hverandre. Vi liker å snakke om det fargerike felleskapet og at det er plass til alle, men likevel så lurer jeg på om det egentlig er slik? For av og til så lurer jeg på hvor i felleskapet jeg passer inn.

For når det kommer til alt, så ønsker jeg bare å få lov til å være meg, slik som jeg ønsker at du skal få være deg akkurat sånn som du er.

 

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Vi har mange roller i livet, noen mer betydningsfulle enn andre. Jeg er blant annet en venn, bekjent, søster og datter, og så er jeg mamma. Jeg bekymrer meg ofte over hvor vidt jeg gjør en god nok jobb rundt sistnevnte rolle. Jeg merker at det har blitt for enkelt å sammenligne seg med alle andre hele tiden. På sosiale medier blir vi ofte eksponert for glansbilder av familieliv. Vi ser vakre veltrente mødre, mødre som baker fantastiske kaker, har glamorøse ferier og kjærlige partnere. Jeg er ikke veltrent, jeg klarer ikke å bake fantastiske kaker, tar meg aldri en ferie og en kjærlig partner, ja det kunne jeg se langt etter. Men i det store og det hele,  så er ikke dette noe annet enn et oppstilt bilde med en pyntet tekst, det må vi huske på. Vi ser ikke virkeligheten, for dette er ikke virkeligheten. Ikke for noen. Likevel er det lett å sammenligne, og å tenke negative tanker. Hvorfor har ikke jeg det slik? Hvorfor klarer ikke jeg alt det de andre får til? Men så forsøker jeg å trøste meg med at det ikke er noe annet enn glansbilder. Det er ingen som har det bra hele tiden. Vi opplever alle både utfordringer, bekymringer, og konflikter. Vi opplever dager som er tøffere enn andre, dager hvor vi bare har lyst til å spole tilbake, eller glemme. Vi har alle dager hvor vi føler at alt gikk på tverke, og som gikk helt motsatt retning av hva vi forventet og ønsket. Det er kanskje normalt dette her, en stor og sunn del av å være mamma. Det er normalt å streve, at vi ikke alltid får til, at vi blir sinte, at vi går i joggebukse, at vi lager ferdigmat og er uenige med barna våres. Ingenting av dette er feil, for vi er tross alt bare mennesker. 

Jeg har ofte blitt usikker på om det jeg gjør er rett, men samtidig er jeg trygg på at jeg gjør det beste jeg kan ut ifra mine forutsetninger og mitt ståsted. Likevel forsøker jeg å være en god og trygg mamma som skaper de trygge rammene som barnet mitt trenger, for at han etter hvert skal kunne stå på egne bein. Det skal sies at det ikke alltid er så enkelt å være forelder, og det er lov å kjenne seg litt overveldet av rollen, men så tror jeg ikke vi ville byttet det bort heller. Så er det noe med evnen til å fange opp de positive opplevelsene, den gode klemmen, en liten hånd i din, en fortrolig samtale ved sengekanten. En smittende og trillende latter, humor og flauser vi gjør. 

Jeg tror vi bare må tillate oss å stole mer på oss selv i de ulike rollene vi har, spesielt i mammarollen.

-Victoria

Instagram – Bolig68j

Vi mennesker trenger å føle oss sett, vi trenger alle å bli trodd på, og vi trenger alle å bli hørt. Vi er alle forskjellige individer og vi opplever alle ting forskjellig. Likevel har jeg stor tro på at vi har en del ting til felles. At vi alle har det samme grunnleggende behovet for tilhørighet. At noen ser våres behov, som trøster oss når vi gråter, som lytter til oss når vi trenger det. Vi trenger alle å føle at vi er en del av et felleskap, som gir rom for å dele våre tanker og følelser med hverandre. Et felles rom hvor vi verdsetter ulikheter, likheten og mangfoldet. Vi er alle med på å skape en verden, ulike og så forskjellige fra hverandre, men likevel så innpasser vi fullkomment inn i helheten, med alle våre evner og kvaliteter. Ingen merkelapper kan gi en klar beskrivelse av hva et menneske er eller bestemme i hvilken grad av tilhørighet man har. Alle mennesker er en ressurs og samfunnet burde være en arena hvor mennesker skal kunne finne sin plass og være hele mennesker. Ingen mennesker er mer eller mindre verdt enn andre. Likeverd, samhold og felleskap kan ikke bare være noen fine ord uten innhold. Vi har en vei å gå som samfunn, det er det ingen tvil om. Om vi bare hadde sett ressursene i hvert enkelt menneske, uavhengig om det finnes ulike former for funksjonshemning, om vi ser annerledes ut, har ulik tro, legning og hvor du kommer fra. Det føles noen ganger som om man blir en belastning og er uten betydning, men jeg kan bare snakke ut i fra meg selv. Men det handler vel så mye om å bygge bro  til hverandre og skape gjensidig forståelse for hverandres situasjon. Vi har alle et ansvar på å normalisere hverandre, fremelske annerledeshet og skape gode holdninger i samfunnet rundt oss, for vi er alle individer med følelser, tanker, holdninger og verdier – og med ressurser. Vi har alle våre feil og mangler, men heldigvis en mengde ressurser. Vi trenger alle respekt – ikke fordømmelse.Vi bør bestrebe oss på å se mennesket bak, for vi består tross alt av mer enn bare vårt ytre. Det er blitt for lett å dømme annerledeshet, og utfordringen i samfunnet vil være at vi isteden for å fordømme, bidrar vi til å dyrke fram det positive i hverandre. 

<3

-Victoria

Instagram – Bolig68j

 

Den uforklarlige knuten, som sitter i brystet. Den type knute som ikke vil slippe taket. Som et murrende ubehag, du vet ikke helt hvor det kommer fra. Den dukker opp, i tide og utide. Alt jeg vil er å løpe vekk fra ubehaget, men kroppen er sement, og uansett hvor hardt jeg kjemper i mot så blir knuten i brystet der. 

Den vonde følelsen av å forsvinne i seg selv, redselen for å forsvinne i alle tankene. Som en frykt for mitt indre, det som gjør så vondt å kjenne på. Når jeg innser at jeg er milevis unna den jeg en gang var, som å ha mottatt et kart, men uten kompass, som om jeg ser meg selv fra utsiden og ser inn, å være så nærme, men likevel så langt unna. Som om jeg ikke var klar for denne verdenen, at livet ble for stort. Følelsen av å ikke passe inn, at det livet jeg fikk utdelt ikke føltes fortjent. Følelsen av å ville gjemme vekk den jeg er, som en flodbølge kommer de sterke følelsene over meg og blir større og større. Jeg blir mer og mer ensom i det. Tankene som hele tiden forteller meg hvor annerledes menneske jeg er, hvor lei meg jeg blir over at livet føles urettferdig noen ganger, at det så ofte kjennes vondt å være til, at det gjør vondt å bære på en knute i brystet som gjør det så vanskelig å puste. Jeg søkte en indre ro, men den eneste formen for ro som jeg kunne kjenne på var stillheten før min indre storm, en følelse jeg aldri har likt, for hver gang den kom, visste jeg at den indre stormen var bare noen øyeblikk unna og jeg ville brukt roen på å forberede meg på den.

Nå kjenner jeg ingen flere stormer, jeg har en ro over å være det menneske jeg er, og det menneske jeg er blitt, som gjør at jeg ser annerledes, tenker annerledes og jeg kan tillate meg å puste annerledes. Jeg kan stoppe lenge nok til å trekke pusten, den typen åndedrag som gir liv til sjelen. Den type pust du aldri kan ta mens du er på flukt. Dette livet, uten det indre kaoset, er rolig og nesten fredelig.

 

-Victoria

Instagram – Bolig68j


Vi lever i en tid hvor menneskets forståelse er i endring. Forståelsen av at den jordiske reisen som kalles livet gjennomgår dyptgripende omveltninger. Vi er sjeler her på jorden som individuelle mennesker. Vi er heldige som har fått utlevert vår helt egen reise. Vi har alle kommet for å erfare, oppleve og utfolde denne reisen, som er deg. Vi har fått et kart som viser sjelens intuisjon med dette livet, sjelen har en mye dypere forståelse av hvorfor den er på denne reisen. Den ønsker å erfare i sin fulle bredde, det er med andre ord erfaringene vi får som er viktige.

Vi erfarer livet med voldsomme svingninger, dramatikk, sterke følelser og med umenneskelige utfordringer. Sjelens intuisjon er å oppleve kontraster og motsetninger, vi skal erfare og oppleve det nye og ukjente, det gode og det vonde.

Sjelens intuisjon er å være et unikt individ sammen med andre unike individer. Intensjonen er å erfare mangfoldet av tanker, følelser, ideer og utforske de uendelige mulighetene som sjelen gir tilgang på.

Sjelens intuisjon er å oppleve å elske seg selv og erfare tilhørighet og utveksling av kjærlighet. Sjelens intuisjon er å erfare hvordan ting bygges opp og hvordan de rives ned. Sjelens intuisjon er å erfare mangfoldet i forhold og utveksling og deling med andre individer. Sjelens intuisjon er å erfare hvordan hver enkelt bit virker i samspill med helheten og se hva som skjer når man velger det ene eller det andre.

Å være i kontakt med sjelen sin og forstå dens intuisjon, så vil den gi deg tilgang til veiledning fra en høyere bevissthet. Sjelen vil vise deg nye perspektiver, hjelpe deg å nå mål og drømmer og se forbi begrensende tanker og mønstre du har overfor deg selv. Det vil gi deg ny kunnskap og energi, og når du åpner opp på den måten, så vil du klare å håndtere de utfordringene som livet gir deg.

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Vi mennesker har mange måter å beskytte oss på, og den enkleste måten er ofte å skape en fasade vi ønsker at andre skal se. Vi skaper en historie og et avtrykk, en historie som forteller oss hva vi er og den vi tror vi er. Den historien er ikke alltid sann. Vi tar gjerne på oss en maske for å virke bedre. En maske som hele tiden passer på at andre mennesker får det rette inntrykket, et inntrykk som man ikke alltid kan stå inne for. Vi lager ofte en fasade som vrir litt på virkeligheten, og som skjuler sider ved oss selv som vi ikke er fornøyd med. Vi prøver å lage en forbedret utgave av oss selv, uten å vise svakhetene våre. Det eneste det bidrar til er at vi ikke skiller oss nevneverdige ut. Vi vet alle at mennesker trenger det grunnleggende behovet for aksept og tilhørighet. For noen kan tenke at man ikke er bra nok uten. Som at man forteller verden at jeg har det bra, men innerst inne så vet man ikke lenger hvem man er. Som å skjule sin smerte bak et usikkert smil. 

Vi lever i et samfunn hvor det ventes at vi skal ha et fullkomment liv, med fullkomment ekstrakapasitet, fullkomne barn og en fullkommen jobb. Som å drukne oss selv i en elv av frykt, krav, press og forventninger. En kamp med følelser preget av angst og mindreverd. Om ikke vi kunne dempet stormene, at et sterkt ror kunne nå de kraftige vindene og gi et kompass tilgjengelig når vi mister retningen og at den heller kunne vise vei til den trygge havnen når vi trenger den. Det kan tilsynelatende ofte se ut som om alle rundt deg har det bra i sin verden, men vi glemmer fort at disse menneskene også har satt på seg sine masker. 

Når jeg ser menneskene bak alle disse maskene eller fasadene, så ser jeg mange vakre sjeler. Skulle ønske noen ganger at vi kunne vise mer av den virkelige jeg. Man kan bli forundret over hvor mange som vil omfavne ditt rette jeg med glede, fordi du viser noe alle egentlig lengter etter. 

-Victoria

Med mye vondt i ryggsekken er det svært fristende å bli værende i gode øyeblikk. De som tross alt kommer de og. Kanskje når du minst venter det. Personlig vet jeg godt hvordan jeg skal både forberede og takle vonde ting.

Jeg liker å se på meg selv som en som evner å lytte med øynene og som ser med hjertet. For selv om jeg har opplevd en del vonde ting, så er det ikke slik at jeg sitter med armene i kors og venter det verste til en hver tid. Heldigvis så ser jeg også gode ting i livet. Og jeg tillater meg selv å nyte gode øyeblikk når de dukker opp.

Faktisk har jeg et stort lager i hjertet mitt. En hel harddisk hvor øyeblikk lagres til minner. Og på den måten kan jeg frigjøre plass i sinnet. Og da kan jeg bedre takle nye utfordringer, men også se de vakre tingene som skjer. Denne ekstra harddisken gjør meg bedre rustet til å hente frem gode minner, og til å varme meg med når livet stormer som verst. Og det fine er at du kan gjøre akkurat det samme. For selv om vi alle er ulike individer, så finnes det enkelte ting som er felles for oss mennesker.

Etter en tur i den berømte kjelleren, så evner jeg å reise meg igjen. Om ikke på begge beina, eller i full blomst, så ihvertfall litt hinkende. Dette er et bilde som gir meg håp. Og er det noe vi mennesker trenger her i livet så er det et håp. 

Så kan vi kanskje ikke få et øyeblikk til å vare. Men kanskje er det litt det som er meningen. At et øyeblikk er nettopp et øyeblikk. Som varer akkurat så kort eller så lenge det er ment å vare. Så skal vi kanskje ikke jakte på fine øyeblikk. Ei heller forsøke å fryse dem. Men heller la de være akkurat som de er.

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Så lenge jeg kan huske har jeg vært et undrende menneske.  Hvem er jeg? Om jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne den samme følelsen jeg hadde som barn. Følelsen av å være en liten del av et uendelig univers. Og denne uendeligheten skremte meg, det gjør den til tider enda.

Jeg husker at disse tankene noen ganger tok litt overhånd og at jeg tilslutt glemte hvem jeg var. Jeg har alltid vært undrende og filosofisk, fascinert av mennesker og av det uendelige. Noe jeg fremdeles er, i aller høyeste grad.

Jeg kan enda huske følelsen av å forsvinne litt inn i meg selv. Og frykten for å forsvinne helt, inn i det uendelige. Jeg har vel egentlig alltid vært opptatt av store spørsmål, undrende til livet og jeg har alltid vært litt redd. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er akkurat jeg her?  Redselen for å forsvinne, i alle tankene, i uendeligheten, den vokser. I all hovedsak handler det om en uendelighet, et enormt ubehag, og frykten for å forsvinne.

 

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Vi har alle et ansvar på å normalisere hverandre, fremelske annerledeshet og skape gode holdninger i samfunnet rundt oss der kropp og sinn ikke trenger endring for å bli akseptert. Vi glemmer at mennesket er så mye mer. Vi er alle individer med følelser, tanker, holdninger og verdier – og med ressurser. Vi har alle våre feil og mangler, men heldigvis en mengde ressurser.

Mennesker med en eller annen form for annerledeshet trenger alle respekt – ikke fordømmelse. Vi bør bestrebe oss på å se mennesket bak. La oss ikke se på annerledeshet som noe mindreverdig, vi må unngå å sette merkelapper på hverandre, vi er mangfoldige mennesker med sammensatte egenskaper og talenter, styrker og svakheter. Det gjelder oss alle uansett hvilken kategori du føler du er blitt plassert i. Det er blitt for lett å dømme annerledeshet, og utfordringen i samfunnet vil være at vi i isteden for å fordømme, bidrar vi til å dyrke fram det positive i hverandre.

I et moderne samfunn får vi liten opplæring i å håndtere alt som gjør oss vondt, mange prøver å skjule sin sårbarhet. Det gjør noe med selvbildet vårt, mange opplever å ikke være bra nok og det er så feil. For vi er alle mer enn bra nok, akkurat slik vi er. 

Vi er alle en del av et kreativt og skapende univers. La oss stå opp for hverandre,og våg å være annerledes. 

-Victoria

Dette er en personlig beretning om mitt forhold med psykisk og fysisk vold. 

Jeg ble utsatt for en partner med en dominerende og kontrollerende adferd. Jeg var utsatt for et ekstremt kaotisk og ustabilt levesett med denne mannen. Jeg var blitt splittet, ødelagt og i totalt indre kaos, og satt tilbake med opplevelsen av å være kastet rundt i en sentrifuge over lang tid uten stans. Det å ha vært utsatt for psykisk og fysisk vold gjorde at jeg mistet balansen, retningen og meningen med livet mitt. Jeg hadde mistet meg selv. Ikke visste jeg hvordan jeg skulle klare å finne tilbake til meg selv etter å ha fått gjentagende og truende kommentarer daglig. Jeg følte meg manipulert av utsagnet “jeg elsker deg”. Det fikk meg til å se forbi den daglige trakasseringen, mobbingen og den respektløse adferden jeg ble utsatt for og valgte å bli værende. Jeg hadde et håp om at han skulle forandre seg. Men isteden så var jeg bare en brikke i et spill,  den ene brikken han manglet for å få oppholdstillatelse. Jeg var annerledes og lot meg lett forføre og begeistre, plutselig opplevde jeg at en mann ga meg oppmerksomhet, en som var veldig sjarmerende til begynne med og som ville ha meg, men så endte det hele veldig galt. 

Jeg var blitt fanget i en situasjon jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å komme meg ut av. Det ble mitt livs mareritt. Med gjentagende mobbing og trakasseringer.  Jeg følte meg hele tiden overkjørt og følte at jeg ikke kunne få tenke mine egne tanker, eller ha lov til å stille kritiske spørsmål om alt jeg erfarte var greit eller ugreit. De gangene jeg sa ham i mot så ble jeg truet med knyttneven, at han skulle knuse ansiktet mitt på den måten, og at han lett kunne ta livet av meg slik, hvis jeg ikke gjorde som han sa. De gangene jeg var tøff nok til å si ifra så slepte han meg rundt i leiligheten med håret, han kastet harde gjenstander på meg for å skade meg. Håndterte meg som om jeg skulle vært søppel og uten betydning. Jeg lærte meg etter hvert at mine tanker, mine meninger og mine følelser måtte holdes i  stillhet og jeg brukte all min energi til å skjule hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg klarte ikke å forsvare meg, jeg hadde heller aldri behov for å forsvare meg. Jeg trodde kanskje jeg fortjente det, selv om jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe galt. Han truet ofte med å banke meg, eller “knuse ansiktet mitt” som han ordrett sa, hvis jeg ikke gjorde ting på hans måte eller ikke oppfylte hans ønsker. For å holde freden i hjemmet så gjorde jeg som han sa. Han ville eie meg og forandre meg. 

Jeg hadde vanskeligheter med å be om hjelp utenfor, og lite visste de rundt meg hva som foregikk. Jeg ble innesluttet og redd. Jeg var redd for hva han ville gjøre hvis jeg valgte å gå. Han hadde fanget og isolert meg på en slik måte at jeg aldri trodde jeg skulle kunne klare å komme meg levende fra det. Jeg ba ikke om hjelp fordi jeg  måtte finne en måte å komme ut av det selv uten for mye innblanding. Det var tross alt mitt rot. Jeg kjente på en enorm skam for det jeg ble utsatt for, jeg klandret meg selv for å ha satt meg i en slik situasjon, at jeg ikke lyttet til de røde varsellampene som jeg allerede fra begynnelsen hadde merket, at jeg var så blendet av kjærlighet, at jeg så naiv trodde at jeg kunne hjelpe ham til å få et bedre liv, et liv han så inderlig ønsket og som raknet foran ham og at jeg var skyld i det. Jeg følte en skam fordi jeg opplever meg selv som et oppegående menneske, men likevel klarte jeg å havne i et så skadelig forhold og ikke minst bli værende i det uten å be om hjelp. Jeg skammet meg over å ha tillat meg selv å bli ydmyket og snakket nedsettende til over så lang tid. Jeg skammet meg over at jeg lot ham herje så mye med min sjel som han gjorde. 

Når jeg så meg selv i speilet, så jeg bare en skygge av meg selv. Hvem var jeg blitt. Hvorfor lot jeg det gå så langt. Jeg hadde mistet all livsgnist og smertene hadde tatt sjelen min for lengst. Hvordan skulle jeg klare å rette opp skaden, hvordan skulle jeg klare å få tilbake stabilitet og ro. Alt skulle på nytt bygges opp igjen. Jeg tror aldri jeg har kjent meg så ensom og så redd før. Heldigvis kom hjelpen i tide og jeg kom meg ut av det med livet i behold, men samtidig var skaden allerede så stor at jeg har hatt en utrolig lang vei å gå for å komme dit jeg er i dag.

Jeg håper av hele mitt hjerte at dere som måtte oppleve dette klarer å komme dere ut av forholdet mye tidligere enn det jeg gjorde. Det er ingen skam å be om hjelp. Jeg skulle ønske at jeg var sterk nok til å be om hjelp ved første “varsellampe”.

-Victoria 

 

Instagram – Bolig68j