Det er modig måten hun leter etter lys blant de mørkeste nettene. Måten hun lytter til sin intuisjon og følger hjertets kompass. Måten hun endrer grensene sine i et gitt øyeblikk for å hedre sitt høyeste. Måten hun nekter å nøye seg med noe mindre enn det hun fortjener. Det er modig måten hun velger seg selv på i en verden hun var betinget til å velge andre først. Måten hun ærer sansene sine og lytter til stemmen til sin intuisjon – en indre viten uten behov for bevisste resonnement. Hvordan hun åpner opp og kommuniserer på en frekvens der sjelen kan snakke. Hvordan hun komfortabelt lar mennesker se henne slik de virkelig ser henne. At alt dette kommer ikke fra et mildt liv, men snarere fra hennes evne til å føle med smerten i andres øyne.
Mennesker trenger andre mennesker, og vi blir til i møte med andre. Vi er forskjellige mennesker i forskjellige aldre, farger og fasonger. Vakre er vi alle sammen.
Alle med hver vår historie. For tenk så lite vi vet om menneskene rundt oss. Og felles for oss alle er at vi består av flere lag. Å møte mennesker handler vel så mye om å gi sjanser, som det handler om å være åpen. Ved å ikke gi mennesker en sjanse, så tror jeg man kan gå glipp av mye fint. Fordi vi er alle så ulike, men på samme tid er det så mye som er likt. Ofte prøver jeg å tenke igjennom hvordan jeg selv vil bli møtt, med en balanse mellom å by på seg selv, og å vise interesse for den andre. Dette gjør at det blir veldig spennende å treffe nye mennesker. Det ligger så mye læring i møte med andre, og jeg lærer like mye om meg selv. Vi er alle unike individer, med helt unike historier, og med erfaring på godt og vondt. Vi er alle et kompendium av lys og skygger. Å være klar over hver av disse dimensjonene og dykke inn dem, vil lære oss mye om hverandre. Det er dette som gjør det så spennende å være menneske.
I dag er det blitt for lett å gå forbi mennesker og gjøre vurderinger om hvem de er. Dette kun basert på en liten forbigående detalj som ble observert. Det virker som om vi ikke lenger tar oss tid til å bli kjent med mennesket bak. Det man observerer overfladisk er nettopp det; det er et falskt inntrykk som ikke egentlig forteller deg noe om hva andre har opplevd, det forteller deg heller ingenting om hvem denne personen er. Og vet man ikke det, så har man heller ingen rett til å dømme noen.
Jeg tror vi må tørre og bry oss. Jeg tror vi må lære oss å sette like stor pris på ulikheter som på likhet. Og jeg tror vi må tillate oss å bli glad i menneskene rundt oss.
Husk at det som kan virke som en svakhet, kan være nettopp det som gjør akkurat det mennesket sterkere enn andre.
Å leve et liv med et annerledes ytre har alltid to viktige aspekter; et kulturelt og et psykologisk. Omgivelsene representerer kulturen, mens ens egen fortolkning og håndtering av livet på et vis er ens egen sak. Det å vende ansiktet mot verden er vår første forbindelse, og ansiktet er ofte senter for kommunikasjon. Når mennesket møter, hilser og ser på hverandre, forventer man å se et ansikt slik det oftest er utformet. Det man ser, påvirker førsteinntrykket man danner seg av personen. Når man møter et menneske med et annerledes utseende, så tar man et skritt tilbake fordi det ytre ser ikke ut som forventet. Slike reaksjoner etterlater inntrykk av at møtet er mindre verdig og distansert. I dagens samfunn dyrkes det vakre og perfekte i stadig større grad, og de ytre kvalitetene forbindes ofte med tilsvarende indre kvaliteter på livets ulike områder. Mennesker blir kjapt definert og satt i bås ut fra et førsteinntrykk og tillagt eller fratatt egenskaper ut fra andre menneskers forutinntatthet og fordommer. Ikke nok med at man skal bli satt i bås fordi man er annerledes, eller tillegges eller bli fratatt egenskaper grunnet menneskers fordommer, men ved å være annerledes så mister man muligheten til å holde på anonymiteten, for vi kan ikke bevege oss ubemerket omkring uten at noen må sende blikk, hviske eller kommentere. Mesteparten av slik og annen sårende oppførsel skyldes likevel som regel oftere at andre er usikre på seg selv og ikke vet hvordan de skal forholde seg til det ukjente. Eller minner det enkelte om hvor sårbare de selv er?
Jeg er blitt lært opp til å vite at ingen er bedre enn meg, og at jeg ikke er bedre enn noen andre. At vi alle er like mye verdt og at vi har alle den samme rett til de grunnleggende tingene i livet. Likevel er vi mennesker opptatt av å sette hverandre i bås. Det virker som om vi blir mer komfortable når vi kan putte merkelapper på noe, eller noen. Akkurat som om det gir oss en form for trygghet. For det ukjente er ubehagelig, så om vi allerede før kjennskap, så putter vi det ukjente inn i en bås. Det blir enklere å forholde seg til, eller å velge å ikke forholde seg til det. Hvorfor skal man i dagens samfunn dyttes inn en boks som man ikke hører hjemme i. Det er helt tydelig at man ikke kan sitte å late som man ikke har en stemme, man må snakke høyere, høyt nok til at alle menneskene der ute forstår at alle er like mye verdt. Vi må slutte å definere hverandre. Vi liker å snakke om det fargerike felleskapet og at det er plass til alle, men likevel så lurer jeg på om det egentlig er slik? For av og til så lurer jeg på hvor i felleskapet jeg passer inn.
For når det kommer til alt, så ønsker jeg bare å få lov til å være meg, slik som jeg ønsker at du skal få være deg akkurat sånn som du er.
Hun er så mye mer enn dette. Mer enn tomheten, forvirringen og dagene hun føler seg fortapt og alene. Mer enn de lange, smertefulle nettene hvor hun graver ansiktet sitt i den tårevåte puten. Mer enn usikkerheten om fremtiden og hva den bringer. Mer enn opplevelsene som bryter henne ned gang på gang. Mer enn de tapte menneskene som forlot henne og aldri så seg tilbake. Mer enn angsten for hvor livet hennes er på vei. Mer enn drømmene hun ikke kunne fullføre og utfordringene hun ikke kunne opprettholde. Hun er så mye mer enn dette. Hun er mer enn gårsdagens leksjoner og dagens opplevelser, og mye mer enn hva morgendagen har i vente.
Hun ville være stolt av måten hun valgte sårbarhet og ømhet på; hvordan hun aldri sluttet å velge dem uansett hva sjelen hennes opplevde. Hun ville være stolt av måten hun kjempet for andre, av måten hun dedikerte seg selv til å få dem til å føle seg sett og forstått; hun ville være stolt av måten hun prøvde sitt beste for å snakke skjønnhet inn i de delene av dem som ingen klappet for. På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun brydde seg på.
Hun ville være stolt av måten hun kjempet for å være her. Hun ville være stolt av måten hun kjempet seg ut av mørket sitt på; hun ville være stolt av måten hun helbredet seg selv når det var som vondest. Hun ville være stolt av måten hun la håpet i seg selv for en trygg oppbevaring; hun ville være stolt av måten hun trodde at det var mer å oppleve av livets hender, at skjønnheten hun ennå ikke hadde følt fantes i denne verden.
På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun dedikerte seg selv til å leve et liv som tillot lykke, tristhet og vekst; å la det flyte gjennom henne som regn. Hun ville være stolt av måten hun klarte å finne håp fra de dypeste delene av sjelen sin. Hun ville være stolt over å aldri tillate fortiden overbevise henne om at hun ikke fortjente potensialet fremtiden hadde for henne. Hun ville være stolt av måten hun beveget seg i retning av kjærlighet. På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun risikerte sjelen sin, men også måten hun hedret den på.
Når alt kommer til alt – ville hun forlate verden med et hjerte som var utslitt og ømt overalt; et hjerte som verket etter å elske, føle, og bry seg på best mulig måte. Hun ville forlate denne verden og vite at hun øste kjærlighet i alt hun gjorde – at hun prøvde å få til noe mens hun var her.
På slutten av dagen ville hun bare være stolt av måten hun koblet seg på livet.
Kanskje var det bare en tung dag, mørkere enn de fleste, men det ville ikke alltid være slik. Fordi det var i øyeblikk som dette hun klarte å finne de beste lærdommene og verktøyene hun kunne bruke for å overkomme utfordringene hun stod overfor. Selv om det kunne se ut til at ingenting noen gang ville bli bra igjen, så hadde hun likevel troen på at det ville det. For hun hadde vært der tidligere; – hvor hun trodde at ingenting kunne skade så mye som det gjorde, at ingenting kunne føles verre enn den tyngden som hun bar på i hjertet. At ingenting ville noen gang bli det samme igjen; Men det ville bli lettere med tiden. Enten med opplevelser som fyller den tiden, eller de nye eventyrene hun tar, eller med de nye ansiktene hun møter og lyset de bringer med seg – livet kom til å bli lysere. Lettere på skuldrene. Mykere rundt kantene. Det eneste hun ville huske om dager som i dag var hvor feil hun tok fordi hun trodde hun aldri ville komme gjennom dette – men hun gjorde det.
Alle bladene har falt, og fortsatt står trærne igjen. Hvert år vokser de nytt liv, selv etter at de har mistet det. Med sine nakne armer som strekker seg mot himmelen – ventende på å bli kledd igjen – ventende på å få holde om livet igjen. Hvert år mister de en del av seg selv, likevel fortsetter de å stå oppreist. De vet at livet på en eller annen måte vil komme tilbake til dem. De ser skjønnheten i nyansene av rødt og gult som hvert år er et tegn på at de på nytt skal slippe taket. Det føles som om deres fargeskiftning er måten trærne tvinger oss til å stoppe opp, og legge merke til at de er i ferd med å gi slipp. Som om tiden på jorden stopper opp for å erkjenne både livet som har vært, og døden som kommer i dets sted. Nå er alle bladene borte, og trærne står tomme. Jeg ser tomheten i grenene deres og vet hvordan det er å sørge slik. Å bli stående sårbar og utsatt. Jeg kjenner tomheten de føler. Jeg kjenner tristheten. Jeg kjenner lengselen. Når jeg ser på trærne, så ser jeg meg selv. Og det største håpet er at de en dag kan se seg selv når de ser på meg.
Hvis jeg kunne sette meg ned med hjertet mitt, ville jeg minnet henne på at mot kommer i bølger, og at vi fortjener å bli elsket.
Hvis jeg kunne sette meg ned med tankene mine, ville jeg minnet henne på at selv om vi noen ganger er fylt av et mørke, så vil solen alltid være der for å gi livet lys og farger igjen.
Hvis jeg kunne sette meg ned med sjelen min, ville jeg minnet henne på at vi ikke er definert av arrene vi har, eller feilene vi har gjort. Jeg ville minnet henne på at styrken ligger i vår evne til å fortsette fremover, uansett hvor vanskelig livet kan være.
Jeg håper at du en dag får sjansen til å sette deg ned med hjertet, sinnet og sjelen din, og minne dem på at selv om livet kan forandre seg, er den største gaven du kan gi deg selv, å være din egen venn.
Hun ville ikke finne kjærlighet som var perfekt, men hun ville finne en kjærlighet som var ekte. En kjærlighet som minnet henne om at godhet fortsatt fantes. Den kjærlighet som kunne kjempet for henne, og som kunne holde henne trygg. En kjærlighet som ville vist henne at det fortsatt var håp. En kjærlighet som ville vist henne hvilken dybde livet har, en dybde hun kanskje ikke hadde oppdaget ennå.
Hun ville ikke finne kjærlighet som var perfekt, men hun ville finne en som var lett. Som ikke var tung å bære, som ikke tynget hennes indre kjerne. En kjærlighet som ville lære henne å forstå at kjærligheten alltid var ment å være myk. At det alltid var ment å være ømt. En kjærlighet som ville minnet henne på hvor verdig hun alltid har vært. En kjærlighet som ville vist henne at hun var aldri for mye. En Kjærlighet som ville sett måten hun sender hjertet sitt i krig for andre. At hun ikke er i stand til å elske halvhjertet, men av hele seg. Denne kjærligheten ville vise henne at hun alltid elsket helt, nært og håpefullt. At denne kjærligheten ville vise henne at hun var verdig den, at hun fortjente å bli sett. At hun fortjente å bli hørt og å bli forstått. At hun alltid fortjente å bli holdt trygg og bli tatt vare på slik hun holdt om og tok vare på alle andre.
Hun ville ikke finne kjærlighet som var perfekt, men hun ville finne en kjærlighet som var ekte. Denne kjærligheten som ville vise henne at hun aldri var for mye.
