Det er modig måten hun leter etter lys blant de mørkeste nettene. Måten hun lytter til sin intuisjon og følger hjertets kompass. Måten hun endrer grensene sine i et gitt øyeblikk for å hedre sitt høyeste. Måten hun nekter å nøye seg med noe mindre enn det hun fortjener. Det er modig måten hun velger seg selv på i en verden hun var betinget til å velge andre først. Måten hun ærer sansene sine og lytter til stemmen til sin intuisjon – en indre viten uten behov for bevisste resonnement. Hvordan hun åpner opp og kommuniserer på en frekvens der sjelen kan snakke. Hvordan hun komfortabelt lar mennesker se henne slik de virkelig ser henne. At alt dette kommer ikke fra et mildt liv, men snarere fra hennes evne til å føle med smerten i andres øyne.
Mennesker trenger andre mennesker, og vi blir til i møte med andre. Vi er forskjellige mennesker i forskjellige aldre, farger og fasonger. Vakre er vi alle sammen.
Alle med hver vår historie. For tenk så lite vi vet om menneskene rundt oss. Og felles for oss alle er at vi består av flere lag. Å møte mennesker handler vel så mye om å gi sjanser, som det handler om å være åpen. Ved å ikke gi mennesker en sjanse, så tror jeg man kan gå glipp av mye fint. Fordi vi er alle så ulike, men på samme tid er det så mye som er likt. Ofte prøver jeg å tenke igjennom hvordan jeg selv vil bli møtt, med en balanse mellom å by på seg selv, og å vise interesse for den andre. Dette gjør at det blir veldig spennende å treffe nye mennesker. Det ligger så mye læring i møte med andre, og jeg lærer like mye om meg selv. Vi er alle unike individer, med helt unike historier, og med erfaring på godt og vondt. Vi er alle et kompendium av lys og skygger. Å være klar over hver av disse dimensjonene og dykke inn dem, vil lære oss mye om hverandre. Det er dette som gjør det så spennende å være menneske.
I dag er det blitt for lett å gå forbi mennesker og gjøre vurderinger om hvem de er. Dette kun basert på en liten forbigående detalj som ble observert. Det virker som om vi ikke lenger tar oss tid til å bli kjent med mennesket bak. Det man observerer overfladisk er nettopp det; det er et falskt inntrykk som ikke egentlig forteller deg noe om hva andre har opplevd, det forteller deg heller ingenting om hvem denne personen er. Og vet man ikke det, så har man heller ingen rett til å dømme noen.
Jeg tror vi må tørre og bry oss. Jeg tror vi må lære oss å sette like stor pris på ulikheter som på likhet. Og jeg tror vi må tillate oss å bli glad i menneskene rundt oss.
Husk at det som kan virke som en svakhet, kan være nettopp det som gjør akkurat det mennesket sterkere enn andre.
