Jeg har tidligere skrevet litt om at jeg har følt meg utenfor. Det tror jeg vi alle mennesker kjenner på innimellom. Det finnes så mange historier som vi kan lære av, så mange tøffe skjebner der ute. Vi trenger alle mennesker å føle at vi hører til en plass.
Jeg kjenner at jeg er på rett plass når jeg kan skrive og dele åpent. Det er ikke alltid like enkelt og det krever noe av meg å være så åpen, men likevel håper jeg at jeg kan inspirere. Jeg ønsker at du der ute skal kunne kjenne trøst, håp og glede i min åpenhet. Jeg håper at du skal kunne kjenne deg igjen i de tingene jeg beskriver, for på den måten kjenner jeg meg ikke så alene.
For er det en ting som er sikkert så er det at jeg ikke er alene om å ha utfordringer i livet. Alle strever vi med noe. Og helt oppriktig mener jeg at ting blir mindre skummelt om vi deler, både oppturer og nedturer. Jeg tror vi blir klokere i møte med andre mennesker, men jeg tror også det vil være lettere å kunne være seg selv. Om vi alle bidrar så vil vi på sikt kunne skape et mer åpent og tolerant samfunn hvor det er rom for oss alle. Det er noe med det å føle at man ikke er alene og jeg tror ikke det bare er meg som finner trøst eller glede i å kjenne meg igjen hos andre.
Jeg har aldri angret på åpenheten jeg har vist. Det har gitt meg kontakt med mennesker jeg ellers ikke ville ha hatt kontakt med. Jeg er så takknemlig for hvert klikk inn på denne bloggen, for alle som tar seg tid til å lese og følge, dere som legger igjen kommentarer, og for meldinger jeg får. Det å skrive har for meg vært det trygge rommet jeg alltid har hatt. For gjennom pennen kan jeg formidle fra mitt innerste inne, i håp om å gjøre en forskjell.
Jeg kommer alltid til å kjempe for at alle skal kjenne tilhørighet, at du skal føle deg sett, at du skal føle at du blir hørt, det vil alltid være min hjertesak.
-Victoria