Jeg har en tendens til å holde for hardt på gode øyeblikk og gode historier. Jeg venter til utløpsdatoen har kommet og gått, før jeg endelig klarer å løsne grepet. Og selv når jeg venter så lenge som mulig, gjør det vondt for meg å gi slipp. Jeg holder på av redsel – en redsel for at gode historier går mot slutten og en redsel for å slippe det som en gang betydde noe. Jeg blir redd for å miste de som brakte skjønnhet inn i livet mitt. Det er vanskelig å gi slipp på det som rører meg på en uerstattelig måte. 

Og selv om det er vanskelig å gi slipp, begynner jeg å forstå hvordan jeg lærer å lagre hvert lille minne i hjertet mitt, hvor jeg fortsatt kan verne om det, selv om det nå er en del av fortiden. For selv om de gode tidene, de gode historiene og de gode menneskene kanskje ikke blir hos oss for alltid, kan vi fortsatt la de påvirke oss uendelig. Vi kan fortsatt føle oss heldige over at livene våre ble berørt på en slik måte, og takknemlige for at vi hadde disse historiene og disse menneskene i livet.

Når jeg innser at vi kan beholde de meningsfulle delene av hver historie med oss, vet jeg nå at det er greit å gi slipp. Når vi gir slipp gir vi plass i hjertene våre, vi gir rom som pleide å bli fylt av noen eller noe vi elsket. Et rom som nå er blitt erstattet av noe som føles tomt og ensomt. Vi vet ikke hva vi skal fylle denne plassen med. Vi vet ikke hvor lenge denne plassen vil være ledig. Vi vet ikke om den neste personen eller den neste historien vil være like vakker som den forrige. Vi vet ikke om vi noen gang vil føle akkurat det samme igjen. Og selv om dette er skremmende, antar jeg at jeg innser at det også kan være litt magisk. For selv om vi ikke opplever den samme følelsen igjen, er det en sjanse for at vi kan oppleve noe som er like verdifullt, men på en annen måte. 

 

-Victoria

Instagram: Bolig68j

Jeg har tidligere skrevet litt om at jeg har følt meg utenfor. Det tror jeg vi alle mennesker kjenner på innimellom. Det finnes så mange historier som vi kan lære av, så mange tøffe skjebner der ute. Vi trenger alle mennesker å føle at vi hører til en plass. 

Jeg kjenner at jeg er på rett plass når jeg kan skrive og dele åpent. Det er ikke alltid like enkelt og det krever noe av meg å være så åpen, men likevel håper jeg at jeg kan inspirere. Jeg ønsker at du der ute skal kunne kjenne trøst, håp og glede i min åpenhet. Jeg håper at du skal kunne kjenne deg igjen i de tingene jeg beskriver, for på den måten kjenner jeg meg ikke så alene.

For er det en ting som er sikkert så er det at jeg ikke er alene om å ha utfordringer i livet. Alle strever vi med noe. Og helt oppriktig mener jeg at ting blir mindre skummelt om vi deler, både oppturer og nedturer. Jeg tror vi blir klokere i møte med andre mennesker, men jeg tror også det vil være lettere å kunne være seg selv. Om vi alle bidrar så vil vi på sikt kunne skape et mer åpent og tolerant samfunn hvor det er rom for oss alle. Det er noe med det å føle at man ikke er alene og jeg tror ikke det bare er meg som finner trøst eller glede i å kjenne meg igjen hos andre.

Jeg har aldri angret på åpenheten jeg har vist. Det har gitt meg kontakt med mennesker jeg ellers ikke ville ha hatt kontakt med. Jeg er så takknemlig for hvert klikk inn på denne bloggen, for alle som tar seg tid til å lese og følge, dere som legger igjen kommentarer, og for meldinger jeg får. Det å skrive har for meg vært det trygge rommet jeg alltid har hatt. For gjennom pennen kan jeg  formidle fra mitt innerste inne, i håp om å gjøre en forskjell.

Jeg kommer alltid til å kjempe for at alle skal kjenne tilhørighet, at du skal føle deg sett, at du skal føle at du blir hørt, det vil alltid være min hjertesak.

 

-Victoria