(Reposter denne på nytt da jeg synes budskapet i denne teksten fortsatt er like relevant og den vil alltid være en god påminnelse og en tankevekker.)
Å leve et liv med et annerledes ytre har alltid to viktige aspekter; et kulturelt og et psykologisk. Omgivelsene representerer kulturen, mens ens egen fortolkning og håndtering av livet på et vis er ens egen sak. Det å vende ansiktet mot verden er vår første forbindelse, og ansiktet er ofte senter for kommunikasjon. Når mennesket møter, hilser og ser på hverandre, forventer man å se et ansikt slik det oftest er utformet. Det man ser, påvirker førsteinntrykket man danner seg av personen. Når man møter et menneske med et annerledes utseende, så tar man et skritt tilbake fordi det ytre ser ikke ut som forventet. Slike reaksjoner etterlater inntrykk av at møtet er mindre verdig og distansert. I dagens samfunn dyrkes det vakre og perfekte i stadig større grad, og de ytre kvalitetene forbindes ofte med tilsvarende indre kvaliteter på livets ulike områder. Mennesker blir kjapt definert og satt i bås ut fra et førsteinntrykk og tillagt eller fratatt egenskaper ut fra andre menneskers forutinntatthet og fordommer. Ikke nok med at man skal bli satt i bås fordi man er annerledes, eller tillegges eller bli fratatt egenskaper grunnet menneskers fordommer, men ved å være annerledes så mister man muligheten til å holde på anonymiteten, for vi kan ikke bevege oss ubemerket omkring uten at noen må sende blikk, hviske eller kommentere. Mesteparten av slik og annen sårende oppførsel skyldes likevel som regel oftere at andre er usikre på seg selv og ikke vet hvordan de skal forholde seg til det ukjente. Eller minner det enkelte om hvor sårbare de selv er?
Jeg er blitt lært opp til å vite at ingen er bedre enn meg, og at jeg ikke er bedre enn noen andre. At vi alle er like mye verdt og at vi har alle den samme rett til de grunnleggende tingene i livet. Likevel er vi mennesker opptatt av å sette hverandre i bås. Det virker som om vi blir mer komfortable når vi kan putte merkelapper på noe, eller noen. Akkurat som om det gir oss en form for trygghet. For det ukjente er ubehagelig, så om vi allerede før kjennskap, så putter vi det ukjente inn i en bås. Det blir enklere å forholde seg til, eller å velge å ikke forholde seg til det. Hvorfor skal man i dagens samfunn dyttes inn en boks som man ikke hører hjemme i. Det er helt tydelig at man ikke kan sitte å late som man ikke har en stemme, man må snakke høyere, høyt nok til at alle menneskene der ute forstår at alle er like mye verdt. Vi må slutte å definere hverandre. Vi liker å snakke om det fargerike felleskapet og at det er plass til alle, men likevel så lurer jeg på om det egentlig er slik? For av og til så lurer jeg på hvor i felleskapet jeg passer inn.
For når det kommer til alt, så ønsker jeg bare å få lov til å være meg, slik som jeg ønsker at du skal få være deg akkurat sånn som du er.
-Victoria
Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j