Den smertefulle erkjennelsen av at hun aldri virkelig føler seg hjemme i verden. Som den dypeste formen for isolasjon ikke bare er å være alene, men å leve med den vedvarende bevisstheten om at det er en usynlig avstand mellom henne selv og alt rundt seg. Mens andre ser ut til å bevege seg naturlig gjennom livet, og finne trøst i dets rutiner, forhold og sikkerhet, finnes det slike som henne som opplever tilværelsen som noe ukjent, nesten som om de observerer den utenfra. Denne følelsen av ikke å tilhøre er ikke nødvendigvis et resultat av avvisning fra andre, men av å erkjenne at universet ikke tilbyr noe garantert formål, ingen forhåndsbestemt plass og ingen endelige svar. Lengselen etter å finne hvor man virkelig hører hjemme blir gradvis en søken som strekker seg utover steder eller mennesker og blir til en søken etter mening i seg selv. Denne følelsen vil kanskje aldri forsvinne helt. I den aksepten ligger en stille form for mot – motet til å tåle usikkerhet, å bære ensomhet uten bitterhet og å fortsette å vandre gjennom en verden som kanskje aldri føles helt som hjemme.
