Mens butikkene rigger seg til med glitrende lys, bugnende gavehyller og løfter om den perfekte høytid, er det en helt annen virkelighet som utspiller seg i mitt hjem. For oss som kjemper for å få endene til å møtes i hverdagen, fungerer desember ikke som en tid for fred, men som et økonomisk forstørrelsesglass som forsterker ensomheten og utenforskapet.
De siste årene har prisen på helt grunnleggende nødvendigheter som matvarer, strøm og husleie skutt i været. Denne dyrtiden rammer blindt, men den rammer hardest der marginene var borte fra før. Som ufør og alenemor opplever jeg på kroppen at mens prisene i samfunnet galopperer av gårde, står inntekten min på stedet hvil. Kronene strekker ikke lenger til for å dekke hverdagen. Hvordan skal man da klare å trylle frem en tradisjonell jul på toppen? Det handler ikke om luksus, men om de små tingene. Å kunne sette frem en julemiddag uten å måtte velge bort en regning. Å kunne gi en ordentlig julegave uten å ligge våken om natten i panikk for januar.
Forventningene vi omgir oss med har blitt en uoverkommelig terskel. Julen har blitt kommersialisert til et punkt der kjærlighet og omsorg måles i gavebjerge under treet. Når man ikke kan innfri disse kravene, sniker skammen og skyldfølelsen seg inn. Man isolerer seg og takker nei til sosiale sammenkomster fordi man rett og slett ikke har råd til å delta eller bidra med det som forventes.
I et av verdens rikeste land burde det offentlige sikkerhetsnettet være nok til å sikre alle en verdig høytid. Slik er det ikke. Det er de frivillige organisasjonene – Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Røde Kors – som i praksis bærer lasset og deler ut mat og gavekort til rekordmange. Samtidig har veiene til uformell hjelp blitt snevret inn. Tidligere var plattformer som FINN.no en livslinje for mange av oss. Der kunne man legge ut en egen annonse, fortelle sin historie på egne premisser, og oppleve at medmennesker strakk ut en hånd. Nå har denne døren blitt lukket for oss som trenger hjelp. Muligheten til å annonsere selv er borte. Det gjør terskelen for å be om hjelp fryktelig høy og situasjonen nesten håpløs. Nå er vi i stedet henvist til å sitte som passive søkere. Vi må sende private meldinger til hver enkelt person som tilbyr noe, og ende opp i en bunke av hundrevis av meldinger der vi bare må håpe på å bli «valgt ut». Det føles dypt uverdig å måtte konkurrere om andres godvilje på den måten.
Det krever et enormt mot å rekke ut en hånd og si at man ikke klarer det alene. Men det krever også et samfunn som tar imot den hånden uten å dømme eller gjemme oss bort i en anonym innboks. Vi må tørre å snakke åpent om hvor vanskelig denne tiden er for mange.
La oss bruke denne julen til å redefinere hva høytiden faktisk handler om. Det handler ikke om hvor mye penger vi legger igjen i butikkene, men om hvordan vi ser og tar vare på hverandre. Vi må senke kravene, snakke ærlig med hverandre, og bygge opp igjen den nære solidariteten der man møtes som likeverdige mennesker. En jul med senkede skuldre og ekte omtanke koster ingenting – men for den som gruer seg til desember, kan det bety alt.
– Victoria