Den uforklarlige knuten

Den uforklarlige knuten, som sitter i brystet. Den type knute som ikke ville slippe taket. Som et murrende ubehag hun ikke helt visste hvor kom fra. Den dukket opp, i tide og utide. Alt hun ville var  å løpe vekk fra ubehaget, men kroppen er sement, og uansett hvor hardt hun kjempet imot, så ble knuten i brystet der. 

Den vonde følelsen av å forsvinne i seg selv, redselen for å forsvinne i alle tankene. Som en frykt for sitt indre, det som gjorde så vondt å kjenne på. Når hun innså at hun var milevis unna den hun en gang var, som å ha mottatt et kart, men uten kompass, som om hun så seg selv fra utsiden og å være så nær, men likevel så langt unna. Som om hun ikke var klar for denne verdenen, at livet ble for stort. Følelsen av å ikke passe inn, at livet hun fikk utdelt ikke føltes fortjent. Følelsen av å ville gjemme vekk den hun er, som en flodbølge som skylte de sterke følelsene over henne og ble større og større. Hun ble mer og mer ensom i det. Tankene som hele tiden fortalte henne hvor annerledes menneske hun var, hvor lei seg hun ble over at livet føltes urettferdig noen ganger, at det så ofte føltes vondt å være til, at det gjorde vondt å bære på en knute i brystet som gjorde det så vanskelig å puste. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hun søkte en indre ro, men den eneste formen for ro som hun kunne kjenne på var stillheten før hennes indre storm, en følelse hun aldri har likt, for hver gang den kom, visste hun at den indre stormen var bare noen øyeblikk unna og hun ville brukt roen på å forberede seg på den.

Nå kjenner hun ingen flere stormer, hun har en ro over å være det menneske hun er, og det menneske hun er blitt, som gjør at hun ser annerledes, tenker annerledes og hun kan tillate seg å puste annerledes. Hun kan stoppe lenge nok til å trekke pusten, den typen åndedrag som gir liv til sjelen. Den type pust du aldri kan ta mens du er på flukt. Dette livet, uten det indre kaoset, er rolig og kjennes nesten fredelig.

-Victoria