Alle bladene har falt, og fortsatt står trærne igjen. Hvert år vokser de nytt liv, selv etter at de har mistet det. Med sine nakne armer som strekker seg mot himmelen – ventende på å bli kledd igjen – ventende på å få holde om livet igjen. Hvert år mister de en del av seg selv, likevel fortsetter de å stå oppreist. De vet at livet på en eller annen måte vil komme tilbake til dem. De ser skjønnheten i nyansene av rødt og gult som hvert år er et tegn på at de på nytt skal slippe taket. Det føles som om deres fargeskiftning er måten trærne tvinger oss til å stoppe opp, og legge merke til at de er i ferd med å gi slipp. Som om tiden på jorden stopper opp for å erkjenne både livet som har vært, og døden som kommer i dets sted. Nå er alle bladene borte, og trærne står tomme. Jeg ser tomheten i grenene deres og vet hvordan det er å sørge slik. Å bli stående sårbar og utsatt. Jeg kjenner tomheten de føler. Jeg kjenner tristheten. Jeg kjenner lengselen. Når jeg ser på trærne, så ser jeg meg selv. Og det største håpet er at de en dag kan se seg selv når de ser på meg.
-Victoria
IG- Bolig68j