Hun ville ikke finne kjærlighet som var perfekt, men hun ville finne en kjærlighet som var ekte. En kjærlighet som minnet henne om at godhet fortsatt fantes. Den kjærlighet som kunne kjempet for henne, og som kunne holde henne trygg. En kjærlighet som ville vist henne at det fortsatt var håp. En kjærlighet som ville vist henne hvilken dybde livet har, en dybde hun kanskje ikke hadde oppdaget ennå.

Hun ville ikke finne kjærlighet som var perfekt, men hun ville finne en som var lett. Som ikke var tung å bære, som ikke tynget hennes indre kjerne. En kjærlighet som ville lære henne å forstå at kjærligheten alltid var ment å være myk. At det alltid var ment å være ømt. En kjærlighet som ville minnet henne på hvor verdig hun alltid har vært. En kjærlighet som ville vist henne at hun var aldri for mye. En Kjærlighet som ville sett måten hun sender hjertet sitt i krig for andre. At hun ikke er i stand til å elske halvhjertet, men av hele seg. Denne kjærligheten ville vise henne at hun alltid elsket helt, nært og håpefullt. At denne kjærligheten ville vise henne at hun var verdig den, at hun fortjente å bli sett. At hun fortjente å bli hørt og å bli forstått. At hun alltid fortjente å bli holdt trygg og bli tatt vare på slik hun holdt om og tok vare på alle andre.

Hun ville ikke finne kjærlighet som var perfekt, men hun ville finne en kjærlighet som var ekte. Denne kjærligheten som ville vise henne at hun aldri var for mye.

At hun alltid var nok.

-Victoria

Mange tenker at de ikke kan vise sin egen sårbarhet, at det er et tegn på svakhet. Noen har en forventning om at de må være sterke hele tiden, få til alt, tåle alt. Det kan være tøft og vanskelig å erkjenne at vi strever i blant, eller synes livet er kaotisk eller tøft. Vi sammenlikner da sårbarhet med svakhet. Sårbarhet er ingen svakhet, det er en styrke når vi tør å åpne opp for den, akseptere den, og eie den. Alle har sårbarhet i seg. Det er en del av det å være menneske. Når du jobber med å eie din sårbarhet, anerkjenne den og tør å vise den for deg selv, og andre har du kommet et godt stykke på vei. Og i det ligger det mye styrke. Det er fint med mennesker som tør å erkjenne egen sårbarhet, mennesker som ikke forsøker å være så perfekte, mennesker som er menneskelige. Det gjør at vi føler oss trygge, og mindre annerledes selv. Det er menneskelig å streve, gjøre feil, ha det vondt, ikke føle at du mestrer alt. Det å akseptere dette, og eie din sårbarhet gjør at du anerkjenner deg selv, både som menneske og som den unike personen du er. Din sårbarhet er ikke noe du trenger å løpe fra, men å åpne deg opp for. Ei den, vær stolt av den på samme måte som dine andre egenskaper. Andre vil ikke like deg mindre av den grunn, tvert om vil du nok kjenne at andre kommer nærmere deg.

-Victoria

 

Jeg har tidligere skrevet litt om at jeg har følt meg utenfor. Det tror jeg vi alle mennesker kjenner på innimellom. Det finnes så mange historier som vi kan lære av, så mange tøffe skjebner der ute. Vi trenger alle mennesker å føle at vi hører til en plass. 

Jeg kjenner at jeg er på rett plass når jeg kan skrive og dele åpent. Det er ikke alltid like enkelt og det krever noe av meg å være så åpen, men likevel håper jeg at jeg kan inspirere. Jeg ønsker at du der ute skal kunne kjenne trøst, håp og glede i min åpenhet. Jeg håper at du skal kunne kjenne deg igjen i de tingene jeg beskriver, for på den måten kjenner jeg meg ikke så alene.

For er det en ting som er sikkert så er det at jeg ikke er alene om å ha utfordringer i livet. Alle strever vi med noe. Og helt oppriktig mener jeg at ting blir mindre skummelt om vi deler, både oppturer og nedturer. Jeg tror vi blir klokere i møte med andre mennesker, men jeg tror også det vil være lettere å kunne være seg selv. Om vi alle bidrar så vil vi på sikt kunne skape et mer åpent og tolerant samfunn hvor det er rom for oss alle. Det er noe med det å føle at man ikke er alene og jeg tror ikke det bare er meg som finner trøst eller glede i å kjenne meg igjen hos andre.

Jeg har aldri angret på åpenheten jeg har vist. Det har gitt meg kontakt med mennesker jeg ellers ikke ville ha hatt kontakt med. Jeg er så takknemlig for hvert klikk inn på denne bloggen, for alle som tar seg tid til å lese og følge, dere som legger igjen kommentarer, og for meldinger jeg får. Det å skrive har for meg vært det trygge rommet jeg alltid har hatt. For gjennom pennen kan jeg  formidle fra mitt innerste inne, i håp om å gjøre en forskjell.

Jeg kommer alltid til å kjempe for at alle skal kjenne tilhørighet, at du skal føle deg sett, at du skal føle at du blir hørt, det vil alltid være min hjertesak.

 

-Victoria

 

 

 

 

Jeg har alltid bekymret meg for både store og små ting. Jeg grubler mye over livet, meningen med livet, og hva som kommer nå. Jeg føler på et vis at jeg har kommet mye lenger enn for bare noen år siden, men så stopper det litt opp, som det alltid gjør med meg. Vonde tanker og tomhet er noe av det jeg kjenner på, samtidig så synes jeg det er viktig å sette et lys på at vi alle kan ha vanskelige perioder. 

Jeg skulle ønske at vi alle ble flinkere til å sette oss inn i andres situasjoner, at vi kunne ta bedre vare på hverandre, bry oss mer og ikke minst gi hverandre litt rom for lærdom, det er en del av vår utvikling. Med så høye krav som det er i dag og krav man gjerne har opp mot seg selv, som jeg har opp mot meg selv, blir det vanskelig å være til. Følelsen av å aldri strekke til eller få til noe. Følelsen av å være en byrde, en belastning. Følelsen av å hele tiden måtte kjempe en kamp for å bli hørt, og bli sett for den man er. 

Selv vet jeg at vi er alle forskjellige, vi har alle forskjellige utgangspunkt, forskjellige livssituasjoner som vi står i. Og at sist, men ikke minst så er vi bare mennesker. Vi vil alle i løpet av livet gå igjennom noe vanskelig, og det er slitsomt når man skal stable sitt eget liv på bena igjen. Det er ikke alltid like enkelt å følge med når livet stadig er i forandring, det endrer seg hele tiden. Det finnes visstnok ingen snarveier i livet, og vi vet alle at livet er som en bølgedal og at alt kan til tider virke både fastlåst og kjørt. Det er vel ikke før nå når jeg tar alt mer med ro, at jeg kan høre meg selv tenke, at jeg kan undre meg over veksten i erfaringene jeg har gjort. Det handler om å klare å betrakte hindringene jeg møter som en form for læring, og ikke som tegn på mislykkethet egentlig. Det er erfaringer jeg har gjort som har til tider vært uholdbart og som har gitt meg følelsen av å ha mest lyst til å forsvinne. Det har vært tider hvor jeg har vært så stresset, lukket inn i frykt, redd og ute av kontroll, at jeg har mistet fokus, riktig fokus. Det har føltes som om jeg stod i veien for livet, sperret utsikten for det som var klart å tydelig.

Så hva gjør man når livet stopper opp? Man lærer seg kanskje å følge sin egen intuisjon, stole på egne valg, så vil det ikke være så umulig å se veien klart foran seg likevel. Jeg vet at den rette veien vil åpenbare seg, og det viktigste å huske på er å være tro mot seg selv. Jeg tror på sett og vis at jeg har klart, ved å følge min egen intuisjon å komme ut på den andre siden litt sterkere og kanskje litt klokere enn før.

-Victoria

Instagram – Bolig68j


Vi lever i en tid hvor menneskets forståelse er i endring. Forståelsen av at den jordiske reisen som kalles livet gjennomgår dyptgripende omveltninger. Vi er sjeler her på jorden som individuelle mennesker. Vi er heldige som har fått utlevert vår helt egen reise. Vi har alle kommet for å erfare, oppleve og utfolde denne reisen, som er deg. Vi har fått et kart som viser sjelens intuisjon med dette livet, sjelen har en mye dypere forståelse av hvorfor den er på denne reisen. Den ønsker å erfare i sin fulle bredde, det er med andre ord erfaringene vi får som er viktige.

Vi erfarer livet med voldsomme svingninger, dramatikk, sterke følelser og med umenneskelige utfordringer. Sjelens intuisjon er å oppleve kontraster og motsetninger. Vi skal erfare og oppleve det nye og ukjente, det gode og det vonde.

Sjelens intuisjon er å være et unikt individ sammen med andre unike individer. Intensjonen er å erfare mangfoldet av tanker, følelser, ideer og utforske de uendelige mulighetene som sjelen gir tilgang på.

Sjelens intuisjon er å oppleve å elske seg selv og erfare tilhørighet og utveksling av kjærlighet. Sjelens intuisjon er å erfare hvordan ting bygges opp og hvordan de rives ned. Sjelens intuisjon er å erfare mangfoldet i forhold og utveksling og deling med andre individer. Sjelens intuisjon er å erfare hvordan hver enkelt bit virker i samspill med helheten og se hva som skjer når man velger det ene eller det andre.

Å være i kontakt med sjelen sin og forstå dens intuisjon, så vil den vise deg nye perspektiver, hjelpe deg å nå mål og drømmer og se forbi begrensende tanker og mønstre du har overfor deg selv. Det vil gi deg ny kunnskap og energi, og når du åpner opp på den måten, så vil du klare å håndtere de utfordringene som livet gir deg.

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Jeg er lei meg for at du må kompensere din indre usikkerhet over på andre, jeg er lei meg for at du strever med noe, men som ikke blir fanget opp av dine egne eller andre rundt deg. Jeg er lei meg for at du føler at du må male et bilde av at du har god selvfølelse og anser deg som bedre enn alle andre. Jeg er lei meg for at jeg nå forstår at du har mistet noen av de grunnleggende behovene, kanskje viktigst av alt, empati, medfølelse og respekt for andre mennesker. Isteden viser du styrke gjennom å såre andre, trykke andre ned og å vise makt som sikkert gir deg en form for tilfredstillelse.

Kanskje ønsket du bare å bli sett, kanskje ble du ikke forstått, kanskje ble du ikke hørt, kanskje har du i lang tid forsøkt å be om hjelp, men bare blitt oversett. Kanskje manglet du varme og omsorg når du innerst inne følte deg både liten og svak, kanskje trengte du som oss alle andre et fang å hvile på når verden ble litt for stor å håndtere. Kanskje ønsket du bare trygghet, trygghet i deg selv til å være det hele mennesket du er og trygghet rundt deg. Kanskje er du redd for dine indre følelser og tanker? Vi vet alle at det kan bli litt mye noen ganger. Vi vet alle hvor ubehagelig det kan være å kjenne på egne følelser. Kanskje er du i en langvarig kamp med deg selv. Vi vet at å avlede er en god forsvarsmekanisme for å unngå å forholde seg til egne følelser, fordi vi ikke alltid vet hvordan vi skal håndtere det som er vanskelig og derfor vet jeg hvor lett det kan være å la det gå utover andre. Jeg blir lei meg for at du har mistet ditt kompass, at du har mistet retningen og at du står der alene og ikke riktig vet hvor du skal eller hva du skal gjøre. Jeg er lei meg for at du tror ved å utagere, så beskytter du deg selv. Det er vondt å ikke bli møtt med sine behov og som kanskje er grunnen til at du ble som du ble. Vi vet alle hvor redde man kan være for å vise sin sårbarhet og sitt sanne jeg.

Jeg er lei meg for at det var meg som ble utpekt som det svakeste i dine øyne for å motta dine projiseringer, men heldigvis for deg er jeg et tilgivende og et forståelsesfullt menneske. Selv om mobbingen har preget veien min, og selv om jeg nok aldri vil klare å glemme ord som er blitt sagt eller handlinger som er blitt gjort, og selv om mobbing ikke kan unnskyldes, så forstår jeg nå at det skjer mye i deg også, som vi ofte glemmer, for jeg tror det tryggeste for deg har vært å gjemme deg bak dine egne følelser og tanker, det må ha vært veldig ensomt for deg. Jeg kjenner en dyp medfølelse for deg, samtidig som jeg nå vet hvordan jeg kan beskytte meg selv fra deg, men dessverre er det mange andre som ikke klarer det, og det er jeg også veldig lei meg for.

Jeg håper for deg at du en dag vil prøve å ikke dømme deg selv eller andre, men prøve å møte deg selv og andre med respekt, at du lærer deg å vise ømhet og medfølelse ovenfor deg selv, men også andre. Jeg håper at du klarer å lytte forståelsesfullt til den indre støyen din, helt til den erstattes med stillhet og ro, for jeg ser deg og jeg hører deg gjennom dine ord og handlinger, at du ikke har det bra.

-Victoria

Den uforklarlige knuten, som sitter i brystet. Den type knute som ikke ville slippe taket. Som et murrende ubehag hun ikke helt visste hvor kom fra. Den dukket opp, i tide og utide. Alt hun ville var  å løpe vekk fra ubehaget, men kroppen er sement, og uansett hvor hardt hun kjempet imot, så ble knuten i brystet der. 

Den vonde følelsen av å forsvinne i seg selv, redselen for å forsvinne i alle tankene. Som en frykt for sitt indre, det som gjorde så vondt å kjenne på. Når hun innså at hun var milevis unna den hun en gang var, som å ha mottatt et kart, men uten kompass, som om hun så seg selv fra utsiden og å være så nær, men likevel så langt unna. Som om hun ikke var klar for denne verdenen, at livet ble for stort. Følelsen av å ikke passe inn, at livet hun fikk utdelt ikke føltes fortjent. Følelsen av å ville gjemme vekk den hun er, som en flodbølge som skylte de sterke følelsene over henne og ble større og større. Hun ble mer og mer ensom i det. Tankene som hele tiden fortalte henne hvor annerledes menneske hun var, hvor lei seg hun ble over at livet føltes urettferdig noen ganger, at det så ofte føltes vondt å være til, at det gjorde vondt å bære på en knute i brystet som gjorde det så vanskelig å puste. 

Hun søkte en indre ro, men den eneste formen for ro som hun kunne kjenne på var stillheten før hennes indre storm, en følelse hun aldri har likt, for hver gang den kom, visste hun at den indre stormen var bare noen øyeblikk unna og hun ville brukt roen på å forberede seg på den.

Nå kjenner hun ingen flere stormer, hun har en ro over å være det menneske hun er, og det menneske hun er blitt, som gjør at hun ser annerledes, tenker annerledes og hun kan tillate seg å puste annerledes. Hun kan stoppe lenge nok til å trekke pusten, den typen åndedrag som gir liv til sjelen. Den type pust du aldri kan ta mens du er på flukt. Dette livet, uten det indre kaoset, er rolig og kjennes nesten fredelig.

-Victoria

Vinden som ikke har noen steder den trenger å gå til. Ikke noe sted den trenger å være. Den vandrer bare, gjennom trærne og gjennom jordene. Hun kunne ikke annet enn å lure på om den leter etter noe, eller prøver å finne veien tilbake et sted. Hun lurer på om den leter etter et seil den pleide å fylle, eller en drage den pleide å få til å fly gjennom den lyseblå himmelen. Hun lurer på om den ikke vet hvem den er, hun lurer på om det føles ensomt, når den ser på trærne stå sammen i skogen, eller blomstene som vokser side om side i åkeren. Hun lurer på om det føles trist, når den ser at bekken endelig slutter seg til elven, eller at elven endelig finner veien til havet. Om den ser på disse tingene som eksisterer sammen med lengsel, eller spør seg selv hvorfor den ikke kan ha det slik også. Hun lurer på om den heller vil være elven eller bekken, eller trærne eller blomstene. Om den heller vil være noe annet enn vinden, om den heller vil gjøre alt annet enn å vandre. Hun lurer på når en storm kommer gjennom, er det fordi vinden er sint, eller er den lei av å vandre, eller hvis det ikke er bris i det hele tatt, er det fordi vinden er trist, eller gjemmer den seg på et stille sted hvor ingen kan se tårene. Hun kunne kjenne seg igjen i vinden, fordi hun ser refleksjonen sin i dens vandring, men hun har ikke hjerte til å fortelle vinden at det ikke er noe seil som venter på å bli fylt, at det finnes ingen drage som venter på å fly. Fordi hun ikke ønsker at vinden skal vite hvordan det føles, hun vil ikke at vinden skal se sin refleksjon når den ser på henne. 

-Victoria

Vi har alle et ansvar på å normalisere hverandre, fremelske annerledeshet og skape gode holdninger i samfunnet rundt oss der kropp og sinn ikke trenger endring for å bli akseptert. Vi glemmer at mennesket er så mye mer. Vi er alle individer med følelser, tanker, holdninger og verdier – og med ressurser. Vi har alle våre feil og mangler, men heldigvis en mengde ressurser.

Mennesker med en eller annen form for annerledeshet trenger alle respekt – ikke fordømmelse. Vi bør bestrebe oss på å se mennesket bak. La oss ikke se på annerledeshet som noe mindreverdig, vi må unngå å sette merkelapper på hverandre, vi er mangfoldige mennesker med sammensatte egenskaper og talenter, styrker og svakheter. Det gjelder oss alle uansett hvilken kategori du føler du er blitt plassert i. Det er blitt for lett å dømme annerledeshet, og utfordringen i samfunnet vil være at vi i isteden for å fordømme, bidrar vi til å dyrke fram det positive i hverandre.

I et moderne samfunn får vi liten opplæring i å håndtere alt som gjør oss vondt, mange prøver å skjule sin sårbarhet. Det gjør noe med selvbildet vårt, mange opplever å ikke være bra nok og det er så feil. For vi er alle mer enn bra nok, akkurat slik vi er. 

Vi er alle en del av et kreativt og skapende univers. La oss stå opp for hverandre,og våg å være annerledes. 

-Victoria

Når hun tror så dypt at hun ikke hører hjemme noe sted. Når hun føler at verden er mot seg, og ingen egentlig bryr seg, eller ingen er der til å lytte. Hun føler seg alene, som en enslig planet som bare går i bane rundt mørket. Og alt hun vil er å forsvinne, finne et trygt sted; hvor hun er fri til å begynne på nytt. Som når solen stiger opp over åsene i morgenlyset, håper hun innerst inne å finne sin plass, at hun finner styrken i sitt hjerte, at hun finner en plass som føles trygg.

-Victoria