Vinden som ikke har noen steder den trenger å gå til. Ikke noe sted den trenger å være. Den bare vandrer, gjennom trærne og gjennom jordene. Jeg kan ikke annet enn å lure på om den leter etter noe, eller prøver å finne veien tilbake et sted. Jeg lurer på om den leter etter et seil den pleide å fylle, eller en drage den pleide å få til å fly gjennom den  lyseblå himmelen. Jeg lurer på om den ikke vet hvem den er, jeg lurer på om det føles ensomt, når den ser på trærne stå sammen i skogen, eller blomstene som vokser side om side i åkeren. Jeg lurer på om det føles trist, når den ser at bekken endelig slutter seg til elven, eller at elven endelig finner veien til havet. Om den ser på disse tingene som eksisterer sammen med lengsel, eller spør seg selv hvorfor den ikke kan ha det slik også. Jeg lurer på om den heller vil være elven eller bekken, eller trærne eller blomstene. Om den heller vil være noe annet enn vinden, om den heller vil gjøre alt annet enn å vandre. Jeg lurer på når en storm kommer gjennom, er det fordi vinden er sint, eller er den lei av å vandre, eller hvis det ikke er bris i det hele tatt, er det fordi vinden er trist, eller gjemmer den seg på et stille sted hvor ingen kan se tårene. Jeg kan kjenne meg igjen i vinden, fordi jeg ser refleksjonen min i dens vandring, men jeg har ikke hjerte til å fortelle vinden at det ikke er noe seil som venter på å bli fylt, at det finnes ingen drage som venter på å fly. Fordi jeg ønsker ikke at vinden skal vite hvordan det føles, jeg vil ikke at vinden skal se sin refleksjon når den ser på meg. 

-Victoria

Jeg har erfart at livet kan være ganske brutalt til tider og mange hendelser har satt spor på grunn av min annerledeshet. Mange opplevelser jeg ikke unner noen å oppleve. Så mye vondt som har gjort at man på et tidspunkt mister seg selv. Skadene er der, rett under overflaten, så vidt synlig, men de er der. Det finnes ingen gode svar på hvordan å gå videre, men på tross av mye motgang føler jeg meg på mange måter mer rustet til å fortelle hvordan mennesker har behandlet meg fordi jeg ikke er som alle andre.

Jeg har alltid hatt et ønske om trygghet. Trygghet rundt meg,  i eget sinn og ikke minst trygghet i meg selv. Ønsket om trygghet har blitt sterkere og sterkere for hvert år, kanskje har jeg søkt det så lenge jeg kan huske. Det er kanskje ikke så rart at jeg har søkt tryggheten, fordi det er helt grunnleggende for oss mennesker å kunne oppleve det, i oss selv, men også rundt oss. Men jeg har aldri følt meg helt trygg. Jeg har altfor ofte blitt fortalt at jeg ikke hadde noen verdi som menneske og at jeg ikke hadde livets rett. Og dette kun basert på hvilket utseende jeg har.

Kort forklart så ble jeg født som det eneste tilfellet i Norge med Rothmund-Thomson syndrom som er forårsaket av 2 kopier av et defekt gen som er arvet fra hver forelder (far og mor)  som er nødvendig for å kunne få lidelsen. Det finnes 500 andre mennesker med denne lidelsen i verden. Jeg har vært det eneste tilfellet i Norge helt siden 1992 og etter 30 år er jeg fortatt det eneste tilfellet i Norge. Med andre ord så er det svært sjeldent. Det innebærer at jeg er svært ømfintlig for ultrafiolette solstråler og fikk hudforandringer allerede fra spedbarnsalder. Syndromet innebærer også en sterk vekstreduksjon med feilutvikling i både albuer, hender, fingre, kneledd og ankler. Jeg har også manglende øyevipper, øyenbryn og manglende hårdannelse. Syndromet påvirker hud og bevegelsesapparat.

Og bli født inn i dette har gjort meg veldig ensom, det er noe av det jeg har kjent mye på. Det er vondt når andre får meg til å begynne å tvile på min egen verdi som menneske, at enkelte klarer å få meg til å tenke at verden ville blitt et bedre sted uten meg, bare fordi jeg er annerledes. Det er i sånne øyeblikk veien til mørket blir veldig kort.

Jeg husker at jeg på slutten av en skoledag ble bedt om å henge meg. Han mente at jeg ikke hadde noe i dette livet å gjøre. Han forstod ikke hvorfor en som meg kunne eksistere. Jeg opplevde å bli tatt kvelertak på i en offentlig korridor på videregående. Jeg opplevde at eiendeler, bøker og at skrivepulten jeg satt ved ble tagget ned med stygge ord. Det pågikk også samtidig grov mobbing på sosiale medier. Jeg ble utsatt for nettmobbing av mennesker jeg kjente og mennesker jeg ikke kjente. Som en åpen portal til å ytre vonde meninger om meg og min annerledeshet. Jeg ble daglig kalt for stygg, misfoster, ytringer om at de ønsket meg død blant annet og mange meninger hvor vidt jeg hadde verdi som menneske, konklusjonen var vel at jeg ikke hadde det.

Livet blir så meningsløst. Jeg fikk lav selvtillit, lavt selvbilde og det var uungåelig å havne i en dyp depresjon. Lyset i meg slukket og mørket tok meg. Jeg brukte enorme krefter på å hele tiden være på vakt. Det føltes som en evig kamp som aldri tok slutt. Det kom til et punkt hvor jeg ikke lenger ønsket å være til. Jeg følte ikke at jeg fortjente min tildelte plass i livet og det har jeg kjent mye på i årene etterpå.

Jeg er ikke kjent for en som gir seg så lett. Jeg har min unike historie, mine unike erfaringer, som har gjort meg til nettopp meg. Kanskje er det ikke så rart at trygghet er så høyt oppe på ønskelisten. Men jeg ønsker ikke lenger å kaste bort mer dyrbar tid på mennesker som ikke har lært seg forskjellen på rett og galt. Det viktigste budskapet mitt er å møte mennesker med et åpent sinn. Vi må huske på alle de forskjellige lagene vi tross alt består av. Vi er tross alt bare mennesker, og vi er så mye mer enn det ytre.

 

-Victoria

Livet mitt har vært fylt med en enorm tyngde og et mørke. Det har føltes uutholdelig å være til. Livet mitt har vært en reise med opp- og nedturer, en lengsel etter å finne seg selv, en søken etter å finne min plass. Jeg har kjent på en lengsel etter noe «annet», jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Jeg har med det måttet gå i dybden av meg selv, finne min sannhet. Hvem er jeg?  Det har vært mange år med forskjellige nyanser og kontraster. En lengsel etter å bli hørt, en lengsel etter å bli sett. 

Vi trenger alle utfordringer for å utvikle  oss og komme videre. Jeg har gjennom hele livet måttet trosse frykten og ta de stegene som trengtes. Når man tar de skumle stegene for å følge hjertet, så skjer det noe med deg. Jeg har forsøkt å holde troen på meg selv, og ikke la noen dempe mitt lys. Det har vært vanskelig, for mitt lys har vært lett å slukke. Jeg har alltid tenkt at det er skremmende å våge å gå sine egne veier, omfavne sider ved seg selv jeg tidligere har gjemt bort. Jeg har gjemt bort mye. Mange vonde tanker og vonde følelser har holdt meg tilbake fra å være den jeg er og å våge å følge min vei. Det har holdt tilbake min egen lykke.

Vi mennesker må bli flinkere til å finne vår egen plass i livet, våge å gå våre egne veier uten frykt og gjøre det vi er kommet inn i dette livet for å gjøre. 

 

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Livet bærer preg av store utfordringer fra tid til annen. Av og til kommer utfordringene som perler på en snor, og andre ganger får vi pause fra dem. De periodene i livet hvor du føler at livet smiler, ville aldri blitt så bevisste og gode hvis vi ikke hadde jobbet oss opp en motbakke først.  Man må ofte gå store og krevende bakker for å komme seg videre. Man lærer seg selv å kjenne på vei opp den tunge bakken. Mange vegrer seg selv om bakken er besteget, fordi vi ofte tenker at problemene fortsetter. Livet består av både nedturer og oppturer, og har du hatt det vanskelig en stund, så vil det vente en opptur, men for å komme dit må du bevege deg framover. Energien må dyttes i riktig retning, steg for steg, bakke eller ikke, du må framover.

Hele tiden så lærer vi noe på veien og det er nettopp det livet handler om. Man blir aldri ferdig utlært. Ting som virker vanskelig i dag, kanskje til og med umulig, vil mulig falle på plass etterhvert. Noen ganger må vi nullstille oss for hva som er ment å komme vår vei. Ta i mot mennesker og situasjoner som kommer. Føles det bra, så fortsett. Føles det mindre bra, så tenk at du skal forsette videre likevel. Det er ikke alle mennesker som skal være med deg på din reise, men de kommer likevel av en grunn. Uten motstand så søker du ikke videre og ei heller finner du det som er ment for deg. Tenk at motstanden er der for å hjelpe deg videre, søke nye veier og finne løsninger du ikke har sett tidligere. Kanskje må grunnstammen være på plass før man kan gro videre. Man trenger trygghet i bunn for å klare å gjøre endringer. Endringer kan oppleves både vondt og utfordrende, men den gode nyheten er at vi mennesker har evnen til å tilpasse oss. Jeg har fremdeles kamper jeg kjemper, men de tar ikke lenger like stor plass som før. Jeg har tatt et bevisst valg om å gi meg selv mer plass til å leve. Jeg tror man må forsøke å finne noe som driver oss fremover, noe som gjør at vi ser dagene går, noe som motiverer oss. En grunn til å stå opp om morgenen. I noen perioder kan det være utfordrende i seg selv å finne gleder, stort eller smått, men heldigvis er jeg kreativ, noe som hjelper meg til å se lysglimt uansett hvor mørk situasjonen føles.

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Det er noe med naturen som rører ved meg. Som rører meg dypt inni hjertet. Som om det er noe magisk med den. Som minner meg på at vi er en del av noe større. Når jeg trekker ned luft fra skogens grønne lunger, da skjer det noe. Kall det gjerne magi. Lite visste jeg at de grønne lungene som lå rett foran meg kunne by på slik magi. Lite visste jeg at naturen kunne ha en slik beroligende effekt. Naturen er der hele tiden og du kan lukke øynene uten at den forsvinner. Vi må bare ta vare på den, slik skogen tar vare på oss i aller høyeste grad. At det som kanskje skulle hjelpe meg mest av alt lå rett foran meg. Så enkelt, og samtidig så vanskelig. Som kunsten å være i øyeblikket. Leve i nuet.

-Victoria

 

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

 

Jeg vet at et hvert mørke vil alltid være midlertidig. Et hvert lys derimot, vil være evig eksisterende. Det krever  stor kraftanstrengelse å bryte igjennom mørket, fordi det noen ganger kan føles som om  mørket ofte ligger tungt rundt oss. Når byrdene blir for tunge å bære, holder det med å bare eksistere. Noen ganger kan det være en bragd i seg selv å stå opp om morgenen. Lever man lenge nok i mørket slik jeg har gjort tidligere,  blir det til slutt lyset som virker uutholdelig. Det er rart med det, man tviholder som regel på det som føles trygt. Alt annet vil føles utrygt.

Av og til kan det føles som om man er fanget i en Berg- og dalbane som aldri tar slutt. Forestill deg at du er på et tivoli. Du forsøker å få med deg alt av fornøyelser som finnes der. Plutselig får du øye på den største Berg- og dalbanen du har sett. Du vurderer frem og tilbake om du skal ta den, velger så å hoppe i det. Du stiller deg i kø, helt uvitende om hva som venter. Du kommer nærmere og nærmere billettluka. Køen bak deg er lang. Skrekkblandet fryd er det du kjenner på. «en billett takk», sier du. Du merker at stemmen brister. Du får billetten i hånda, går den korte veien mot Berg- og dalbanen. Du setter deg på, fester setebeltene og så starter den. Du angrer med en gang, for den kjører på i full hastighet fra første stund. Hit og dit, opp og ned – og det virker som om den aldri vil ta slutt. Når den endelig er ferdig er du så utslitt at du må dra hjem og skånes for inntrykk resten av dagen – og det kjennes fortsatt ut som om du sitter fastspent i den.

Den indre Berg- og dalbanen, den som ingen ser – men som du likevel sitter i dag etter dag. Den bare du får kjenne ringvirkningene av. Den tar aldri slutt og prisen du må betale er høy, høyere enn noen kan forestille seg. Men du må bare holde ut, og håpe på at en dag, en dag tar den slutt.

Av og til er det en lang og tøff vei å gå. Når man står midt oppi tårene, midt oppi det vonde, da er det vanskelig å se at det noensinne skal gå over. Man kan ikke endre på fortiden, men jeg vet innerst inne at man kan endre hvordan man velger å leve med den.

 

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Når alt kommer til alt er vi tross alt bare mennesker. Vi er alle forskjellige og vi har alle ulike behov, likevel trenger vi andre mennesker rundt oss. Vi trenger å bli sett og hørt. Vi trenger å bli møtt med varme, vennlighet og medmenneskelighet.

Å være sårbar er bare en del av oss som mennesker. Vi skal vise både lyset og skyggene av oss selv, med alle styrker og svakheter. Jeg vet hvordan jeg selv fungerer, hva jeg trenger og ikke trenger. Det handler om å lytte til seg selv og forstå at det er helt i orden å føle det vi føler. Det er lov å si at nok er nok, vi har alle lov til å kjenne på følelsen av å være sårbar. Ingen skal fortelle oss hva vi bør føle og ikke. Det er greit å være sårbar og det er greit å ikke ha det bra, og det er også greit å vise det. Ingen skal få et annet menneske til å føle at det er galt å være deg, med alle følelsene, lyset og skyggene. Det er menneskelig å ha opp- og nedturer. Det er det som gir livet farger. Det vitner om mot og en indre styrke å våge å kjenne på det som er vanskelig.

-Victoria