Vi går inn i en tid som er vanskelig for mange. Det er mange vanskeligstilte familier som gruer seg til jul, og som går en tøff høytid i møte. Det er økte matutgifter. Strøm og drivstoff øker, rentene settes opp og eneste som står både urørt og i ro er inntekten. Dette gjør at flere ser seg nødt til å be om hjelp, spesielt nå i julen. I et samfunn som kan føles noe kjølig og kaldt, så blir det enda viktigere å fylle på med mer medmenneskelighet, godhet og varme, om ikke enda viktigere å strekke ut en hånd til de som trenger det. Historiene er mange og hjerteskjærende. Det er en enorm sorg å vite at det er så mange som sliter i et av verdens rikeste land. 

Jeg tror de fleste av oss opplever fra tid til annen å nå et punkt hvor vi føler at vi mister oss selv. Vi føler oss sårbare, og hudløse. Kanskje har det bare blitt for mye over lang tid. Kanskje bekymrer man seg over stort og smått. Kanskje føler man seg mislykket og lei. Du forsøker kanskje etter beste evne å bite tennene sammen i perioder hvor livet blir tungt og vanskelig. Når man er sårbar og sliten, så er det ikke så enkelt å finne styrke og mot til å be om hjelp. Når vi er sårbare, føler oss hudløse og slitne er det omsorg vi trenger. Omsorg fra andre. Det er menneskelig å streve, det er menneskelig å ikke føle at du mestrer alt. Noen har en forventning om at de må være sterke hele tiden, få til alt, tåle alt og dette kjenner jeg selv på. Det kan være tøft og vanskelig å erkjenne at vi strever i blant, eller synes livet er kaotisk eller tøft. Vi sammenlikner da sårbarhet med svakhet. Sårbarhet er ingen svakhet, det er en styrke når vi tør å åpne opp for den. Alle har sårbarhet i seg. Det er en del av det å være menneske. Det finnes så mange hjerteskjærende historier, så mange tøffe skjebner der ute. Desto viktigere er det å føle at terskelen for å be om hjelp er lav. Det er lov å be om hjelp, det er lov å tillate seg å ta i mot en håndstrekning, selv om det kan føles både ydmykende og skamfullt. Du er ikke svak eller et dårligere menneske for om du ber om hjelp i en vanskelig tid. Du viser deg sterk, du viser omsorg for deg selv og dine. Det i seg selv er beundringsverdig.

Vi er alle forskjellige, vi har alle forskjellige utgangspunkt, forskjellige livssituasjoner som vi står i, det må vi tenke på i møte med andre. Det blir viktig i mye større grad å ikke dømme. Det å be om hjelp er et stort skritt i seg selv og sannsynligvis har man gått mange runder med seg selv før man faktisk spør om hjelp. Det handler om å kunne ha evne til å se litt utenfor seg selv, det handler om å ha en evne til å forstå at ikke alle har det bra. Og sist, men ikke minst så er vi bare mennesker, det er også viktig å ha i tankene når man snakker om og med hverandre. Vi vil alle i løpet av livet gå igjennom noe vanskelig. Og vi vet alle at livet til tider kan være brutalt og virke både fastlåst og kjørt. Derfor er det ekstra viktig i denne tiden å ta bedre vare på hverandre. 

Jeg har valgt å være åpen om ulike temaer gjennom bloggen. Jeg har åpnet opp om min opplevelse med å være født annerledes, jeg har delt min erfaring med å ha blitt mobbet store deler av livet. Jeg har delt av min erfaring med å ha vært utsatt for psykisk og fysisk vold, etterfulgt av traumer og lang behandling av den. Jeg har åpnet opp om min erfaring med å være alenemor, og delt den vonde erfaringen med å få kreft. Jeg har delt av mine innerste tanker og følelser som jeg bærer på. Men økonomi er den delen av livet jeg ikke har snakket om. Økonomi er et sårbart tema. Det er et tema som sitter langt inne og som er for vanskelig å snakke om, det er vanskelig å dele den siden av seg. Det føles så altfor privat. Jeg føler at jeg blottlegger og stiller meg litt naken for samfunnet når jeg takker JA til å stille opp på et tv2 intervju, for å fortelle at jeg ikke strekker til. Det krever mye av meg å være så åpen, men likevel så håper jeg at jeg kan inspirere, at det lille jeg gjør kan bidra til at DU der ute våger å spørre om hjelp. Jeg håper at du der ute skal kunne kjenne trøst, håp og glede i min åpenhet, at du skal kjenne at du ikke er alene. At du som også synes dette er  en vanskelig tid skal kunne føle at noen står på sidelinjen å heier deg frem. For veien blir alltid så mye lettere å gå hvis vi går den sammen og hjelper hverandre.

<3

https://www.tv2.no/video/nyhetene/alenemor-victoria-ber-om-hjelp-til-jul/1810620/

– Victoria


Vi opplever alle fra tid til annen å nå et punkt hvor vi føler at vi mister oss selv. Vi føler oss sårbare, hudløse og tar lettere til tårene. Kanskje har det bare blitt for mye over lang tid. Kanskje bekymrer man seg over stort og smått. Kanskje føler man seg mislykket og lei. Kanskje opplever man å bli dratt til alle kanter, som om alle krever noe av deg, og alt du innerst inne ønsker er å få være i fred. Tankene kverner og gjør det vanskelig å se ting klart. Du forsøker kanskje etter beste evne å bite tennene sammen i perioder hvor livet blir tungt og vanskelig. Kanskje føler du at du må kompensere på andre områder – hvis jeg strever på dette punktet, må jeg iallfall vise at jeg duger på andre områder. Når man er sårbar og sliten, så er det ikke så enkelt å finne styrke og kraft til å komme seg videre. Men det er ikke umulig heller.

Når vi er sårbare, føler oss hudløse og slitne er det omsorg vi trenger. Omsorg fra andre, og omsorg fra oss selv. Det er slik vi vokser. Det er slik vi skaper omgivelser vi trives i. Å finne sin egen styrke betyr ikke å alltid brette opp ermene og kjøre på. Det er like viktig å tenke gjennom hvordan du kan skape gode vilkår for vekst og trivsel for deg selv. Det er menneskelig å streve, gjøre feil, ha det vondt, ikke føle at du mestrer alt. Det å akseptere dette, og tillate seg å være sårbar gjør at du anerkjenner deg selv, både som menneske og som den personen du er. Å akseptere betyr bare at du ikke stritter i mot virkeligheten slik den virkelig er. Det er først da det blir lettere å se veien som ligger foran deg.

Ofte er det gjennom å møte motgang at vi ser hvor sterke vi faktisk kan være, nettopp fordi det er motgang og vanskelige perioder som krever at vi bruker vår egen styrke. Jeg har stor tro på at vi alle har kraften til å skape gode endringer inni oss. Vi må bare tørre å bruke den. Det handler altså ikke om å finne styrken utenfor oss selv, men i oss. Vi kan få hjelp av andre, men vi bør ikke la oss undervurdere kraften vi har i oss selv.

Jeg velger å tro at vi har det som trengs for å skape gode endringer. Små steg er også en prosess. Også er det viktig å huske på at man ikke er alene om å ha det sånn. ♥️

-Victoria

Hun ville ikke finne kjærlighet som var perfekt, men hun ville finne en kjærlighet som var ekte. En kjærlighet som minnet henne om at godhet fortsatt fantes. Den kjærlighet som kunne kjempet for henne, og som kunne holde henne trygg. En kjærlighet som ville vist henne at det fortsatt var håp. En kjærlighet som ville vist henne hvilken dybde livet har, en dybde hun kanskje ikke hadde oppdaget ennå.

Hun ville ikke finne kjærlighet som var perfekt, men hun ville finne en som var lett. Som ikke var tung å bære, som ikke tynget hennes indre kjerne. En kjærlighet som ville lære henne å forstå at kjærligheten alltid var ment å være myk. At det alltid var ment å være ømt. En kjærlighet som ville minnet henne på hvor verdig hun alltid har vært. En kjærlighet som ville vist henne at hun var aldri for mye. En Kjærlighet som ville sett måten hun sender hjertet sitt i krig for andre. At hun ikke er i stand til å elske halvhjertet, men av hele seg. Denne kjærligheten ville vise henne at hun alltid elsket helt, nært og håpefullt. At denne kjærligheten ville vise henne at hun var verdig den, at hun fortjente å bli sett. At hun fortjente å bli hørt og å bli forstått. At hun alltid fortjente å bli holdt trygg og bli tatt vare på slik hun holdt om og tok vare på alle andre.

Hun ville ikke finne kjærlighet som var perfekt, men hun ville finne en kjærlighet som var ekte. Denne kjærligheten som ville vise henne at hun aldri var for mye.

At hun alltid var nok.

-Victoria

Mange tenker at de ikke kan vise sin egen sårbarhet, at det er et tegn på svakhet. Noen har en forventning om at de må være sterke hele tiden, få til alt, tåle alt. Det kan være tøft og vanskelig å erkjenne at vi strever i blant, eller synes livet er kaotisk eller tøft. Vi sammenlikner da sårbarhet med svakhet. Sårbarhet er ingen svakhet, det er en styrke når vi tør å åpne opp for den, akseptere den, og eie den. Alle har sårbarhet i seg. Det er en del av det å være menneske. Når du jobber med å eie din sårbarhet, anerkjenne den og tør å vise den for deg selv, og andre har du kommet et godt stykke på vei. Og i det ligger det mye styrke. Det er fint med mennesker som tør å erkjenne egen sårbarhet, mennesker som ikke forsøker å være så perfekte, mennesker som er menneskelige. Det gjør at vi føler oss trygge, og mindre annerledes selv. Det er menneskelig å streve, gjøre feil, ha det vondt, ikke føle at du mestrer alt. Det å akseptere dette, og eie din sårbarhet gjør at du anerkjenner deg selv, både som menneske og som den unike personen du er. Din sårbarhet er ikke noe du trenger å løpe fra, men å åpne deg opp for. Ei den, vær stolt av den på samme måte som dine andre egenskaper. Andre vil ikke like deg mindre av den grunn, tvert om vil du nok kjenne at andre kommer nærmere deg.

-Victoria

 

Jeg har en tendens til å holde for hardt på gode øyeblikk og gode historier. Jeg venter til utløpsdatoen har kommet og gått, før jeg endelig klarer å løsne grepet. Og selv når jeg venter så lenge som mulig, gjør det vondt for meg å gi slipp. Jeg holder på av redsel – en redsel for at gode historier går mot slutten og en redsel for å slippe det som en gang betydde noe. Jeg blir redd for å miste de som brakte skjønnhet inn i livet mitt. Det er vanskelig å gi slipp på det som rører meg på en uerstattelig måte. 

Og selv om det er vanskelig å gi slipp, begynner jeg å forstå hvordan jeg lærer å lagre hvert lille minne i hjertet mitt, hvor jeg fortsatt kan verne om det, selv om det nå er en del av fortiden. For selv om de gode tidene, de gode historiene og de gode menneskene kanskje ikke blir hos oss for alltid, kan vi fortsatt la de påvirke oss uendelig. Vi kan fortsatt føle oss heldige over at livene våre ble berørt på en slik måte, og takknemlige for at vi hadde disse historiene og disse menneskene i livet.

Når jeg innser at vi kan beholde de meningsfulle delene av hver historie med oss, vet jeg nå at det er greit å gi slipp. Når vi gir slipp gir vi plass i hjertene våre, vi gir rom som pleide å bli fylt av noen eller noe vi elsket. Et rom som nå er blitt erstattet av noe som føles tomt og ensomt. Vi vet ikke hva vi skal fylle denne plassen med. Vi vet ikke hvor lenge denne plassen vil være ledig. Vi vet ikke om den neste personen eller den neste historien vil være like vakker som den forrige. Vi vet ikke om vi noen gang vil føle akkurat det samme igjen. Og selv om dette er skremmende, antar jeg at jeg innser at det også kan være litt magisk. For selv om vi ikke opplever den samme følelsen igjen, er det en sjanse for at vi kan oppleve noe som er like verdifullt, men på en annen måte. 

 

-Victoria

Instagram: Bolig68j

Jeg har tidligere skrevet litt om at jeg har følt meg utenfor. Det tror jeg vi alle mennesker kjenner på innimellom. Det finnes så mange historier som vi kan lære av, så mange tøffe skjebner der ute. Vi trenger alle mennesker å føle at vi hører til en plass. 

Jeg kjenner at jeg er på rett plass når jeg kan skrive og dele åpent. Det er ikke alltid like enkelt og det krever noe av meg å være så åpen, men likevel håper jeg at jeg kan inspirere. Jeg ønsker at du der ute skal kunne kjenne trøst, håp og glede i min åpenhet. Jeg håper at du skal kunne kjenne deg igjen i de tingene jeg beskriver, for på den måten kjenner jeg meg ikke så alene.

For er det en ting som er sikkert så er det at jeg ikke er alene om å ha utfordringer i livet. Alle strever vi med noe. Og helt oppriktig mener jeg at ting blir mindre skummelt om vi deler, både oppturer og nedturer. Jeg tror vi blir klokere i møte med andre mennesker, men jeg tror også det vil være lettere å kunne være seg selv. Om vi alle bidrar så vil vi på sikt kunne skape et mer åpent og tolerant samfunn hvor det er rom for oss alle. Det er noe med det å føle at man ikke er alene og jeg tror ikke det bare er meg som finner trøst eller glede i å kjenne meg igjen hos andre.

Jeg har aldri angret på åpenheten jeg har vist. Det har gitt meg kontakt med mennesker jeg ellers ikke ville ha hatt kontakt med. Jeg er så takknemlig for hvert klikk inn på denne bloggen, for alle som tar seg tid til å lese og følge, dere som legger igjen kommentarer, og for meldinger jeg får. Det å skrive har for meg vært det trygge rommet jeg alltid har hatt. For gjennom pennen kan jeg  formidle fra mitt innerste inne, i håp om å gjøre en forskjell.

Jeg kommer alltid til å kjempe for at alle skal kjenne tilhørighet, at du skal føle deg sett, at du skal føle at du blir hørt, det vil alltid være min hjertesak.

 

-Victoria

 

 

 

 

Jeg har alltid bekymret meg for både store og små ting. Jeg grubler mye over livet, meningen med livet, og hva som kommer nå. Jeg føler på et vis at jeg har kommet mye lenger enn for bare noen år siden, men så stopper det litt opp, som det alltid gjør med meg. Vonde tanker og tomhet er noe av det jeg kjenner på, samtidig så synes jeg det er viktig å sette et lys på at vi alle kan ha vanskelige perioder. 

Jeg skulle ønske at vi alle ble flinkere til å sette oss inn i andres situasjoner, at vi kunne ta bedre vare på hverandre, bry oss mer og ikke minst gi hverandre litt rom for lærdom, det er en del av vår utvikling. Med så høye krav som det er i dag og krav man gjerne har opp mot seg selv, som jeg har opp mot meg selv, blir det vanskelig å være til. Følelsen av å aldri strekke til eller få til noe. Følelsen av å være en byrde, en belastning. Følelsen av å hele tiden måtte kjempe en kamp for å bli hørt, og bli sett for den man er. 

Selv vet jeg at vi er alle forskjellige, vi har alle forskjellige utgangspunkt, forskjellige livssituasjoner som vi står i. Og at sist, men ikke minst så er vi bare mennesker. Vi vil alle i løpet av livet gå igjennom noe vanskelig, og det er slitsomt når man skal stable sitt eget liv på bena igjen. Det er ikke alltid like enkelt å følge med når livet stadig er i forandring, det endrer seg hele tiden. Det finnes visstnok ingen snarveier i livet, og vi vet alle at livet er som en bølgedal og at alt kan til tider virke både fastlåst og kjørt. Det er vel ikke før nå når jeg tar alt mer med ro, at jeg kan høre meg selv tenke, at jeg kan undre meg over veksten i erfaringene jeg har gjort. Det handler om å klare å betrakte hindringene jeg møter som en form for læring, og ikke som tegn på mislykkethet egentlig. Det er erfaringer jeg har gjort som har til tider vært uholdbart og som har gitt meg følelsen av å ha mest lyst til å forsvinne. Det har vært tider hvor jeg har vært så stresset, lukket inn i frykt, redd og ute av kontroll, at jeg har mistet fokus, riktig fokus. Det har føltes som om jeg stod i veien for livet, sperret utsikten for det som var klart å tydelig.

Så hva gjør man når livet stopper opp? Man lærer seg kanskje å følge sin egen intuisjon, stole på egne valg, så vil det ikke være så umulig å se veien klart foran seg likevel. Jeg vet at den rette veien vil åpenbare seg, og det viktigste å huske på er å være tro mot seg selv. Jeg tror på sett og vis at jeg har klart, ved å følge min egen intuisjon å komme ut på den andre siden litt sterkere og kanskje litt klokere enn før.

-Victoria

Instagram – Bolig68j


Vi lever i en tid hvor menneskets forståelse er i endring. Forståelsen av at den jordiske reisen som kalles livet gjennomgår dyptgripende omveltninger. Vi er sjeler her på jorden som individuelle mennesker. Vi er heldige som har fått utlevert vår helt egen reise. Vi har alle kommet for å erfare, oppleve og utfolde denne reisen, som er deg. Vi har fått et kart som viser sjelens intuisjon med dette livet, sjelen har en mye dypere forståelse av hvorfor den er på denne reisen. Den ønsker å erfare i sin fulle bredde, det er med andre ord erfaringene vi får som er viktige.

Vi erfarer livet med voldsomme svingninger, dramatikk, sterke følelser og med umenneskelige utfordringer. Sjelens intuisjon er å oppleve kontraster og motsetninger. Vi skal erfare og oppleve det nye og ukjente, det gode og det vonde.

Sjelens intuisjon er å være et unikt individ sammen med andre unike individer. Intensjonen er å erfare mangfoldet av tanker, følelser, ideer og utforske de uendelige mulighetene som sjelen gir tilgang på.

Sjelens intuisjon er å oppleve å elske seg selv og erfare tilhørighet og utveksling av kjærlighet. Sjelens intuisjon er å erfare hvordan ting bygges opp og hvordan de rives ned. Sjelens intuisjon er å erfare mangfoldet i forhold og utveksling og deling med andre individer. Sjelens intuisjon er å erfare hvordan hver enkelt bit virker i samspill med helheten og se hva som skjer når man velger det ene eller det andre.

Å være i kontakt med sjelen sin og forstå dens intuisjon, så vil den vise deg nye perspektiver, hjelpe deg å nå mål og drømmer og se forbi begrensende tanker og mønstre du har overfor deg selv. Det vil gi deg ny kunnskap og energi, og når du åpner opp på den måten, så vil du klare å håndtere de utfordringene som livet gir deg.

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Jeg er lei meg for at du må kompensere din indre usikkerhet over på andre, jeg er lei meg for at du strever med noe, men som ikke blir fanget opp av dine egne eller andre rundt deg. Jeg er lei meg for at du føler at du må male et bilde av at du har god selvfølelse og anser deg som bedre enn alle andre. Jeg er lei meg for at jeg nå forstår at du har mistet noen av de grunnleggende behovene, kanskje viktigst av alt, empati, medfølelse og respekt for andre mennesker. Isteden viser du styrke gjennom å såre andre, trykke andre ned og å vise makt som sikkert gir deg en form for tilfredstillelse.

Kanskje ønsket du bare å bli sett, kanskje ble du ikke forstått, kanskje ble du ikke hørt, kanskje har du i lang tid forsøkt å be om hjelp, men bare blitt oversett. Kanskje manglet du varme og omsorg når du innerst inne følte deg både liten og svak, kanskje trengte du som oss alle andre et fang å hvile på når verden ble litt for stor å håndtere. Kanskje ønsket du bare trygghet, trygghet i deg selv til å være det hele mennesket du er og trygghet rundt deg. Kanskje er du redd for dine indre følelser og tanker? Vi vet alle at det kan bli litt mye noen ganger. Vi vet alle hvor ubehagelig det kan være å kjenne på egne følelser. Kanskje er du i en langvarig kamp med deg selv. Vi vet at å avlede er en god forsvarsmekanisme for å unngå å forholde seg til egne følelser, fordi vi ikke alltid vet hvordan vi skal håndtere det som er vanskelig og derfor vet jeg hvor lett det kan være å la det gå utover andre. Jeg blir lei meg for at du har mistet ditt kompass, at du har mistet retningen og at du står der alene og ikke riktig vet hvor du skal eller hva du skal gjøre. Jeg er lei meg for at du tror ved å utagere, så beskytter du deg selv. Det er vondt å ikke bli møtt med sine behov og som kanskje er grunnen til at du ble som du ble. Vi vet alle hvor redde man kan være for å vise sin sårbarhet og sitt sanne jeg.

Jeg er lei meg for at det var meg som ble utpekt som det svakeste i dine øyne for å motta dine projiseringer, men heldigvis for deg er jeg et tilgivende og et forståelsesfullt menneske. Selv om mobbingen har preget veien min, og selv om jeg nok aldri vil klare å glemme ord som er blitt sagt eller handlinger som er blitt gjort, og selv om mobbing ikke kan unnskyldes, så forstår jeg nå at det skjer mye i deg også, som vi ofte glemmer, for jeg tror det tryggeste for deg har vært å gjemme deg bak dine egne følelser og tanker, det må ha vært veldig ensomt for deg. Jeg kjenner en dyp medfølelse for deg, samtidig som jeg nå vet hvordan jeg kan beskytte meg selv fra deg, men dessverre er det mange andre som ikke klarer det, og det er jeg også veldig lei meg for.

Jeg håper for deg at du en dag vil prøve å ikke dømme deg selv eller andre, men prøve å møte deg selv og andre med respekt, at du lærer deg å vise ømhet og medfølelse ovenfor deg selv, men også andre. Jeg håper at du klarer å lytte forståelsesfullt til den indre støyen din, helt til den erstattes med stillhet og ro, for jeg ser deg og jeg hører deg gjennom dine ord og handlinger, at du ikke har det bra.

-Victoria

Den uforklarlige knuten, som sitter i brystet. Den type knute som ikke ville slippe taket. Som et murrende ubehag hun ikke helt visste hvor kom fra. Den dukket opp, i tide og utide. Alt hun ville var  å løpe vekk fra ubehaget, men kroppen er sement, og uansett hvor hardt hun kjempet imot, så ble knuten i brystet der. 

Den vonde følelsen av å forsvinne i seg selv, redselen for å forsvinne i alle tankene. Som en frykt for sitt indre, det som gjorde så vondt å kjenne på. Når hun innså at hun var milevis unna den hun en gang var, som å ha mottatt et kart, men uten kompass, som om hun så seg selv fra utsiden og å være så nær, men likevel så langt unna. Som om hun ikke var klar for denne verdenen, at livet ble for stort. Følelsen av å ikke passe inn, at livet hun fikk utdelt ikke føltes fortjent. Følelsen av å ville gjemme vekk den hun er, som en flodbølge som skylte de sterke følelsene over henne og ble større og større. Hun ble mer og mer ensom i det. Tankene som hele tiden fortalte henne hvor annerledes menneske hun var, hvor lei seg hun ble over at livet føltes urettferdig noen ganger, at det så ofte føltes vondt å være til, at det gjorde vondt å bære på en knute i brystet som gjorde det så vanskelig å puste. 

Hun søkte en indre ro, men den eneste formen for ro som hun kunne kjenne på var stillheten før hennes indre storm, en følelse hun aldri har likt, for hver gang den kom, visste hun at den indre stormen var bare noen øyeblikk unna og hun ville brukt roen på å forberede seg på den.

Nå kjenner hun ingen flere stormer, hun har en ro over å være det menneske hun er, og det menneske hun er blitt, som gjør at hun ser annerledes, tenker annerledes og hun kan tillate seg å puste annerledes. Hun kan stoppe lenge nok til å trekke pusten, den typen åndedrag som gir liv til sjelen. Den type pust du aldri kan ta mens du er på flukt. Dette livet, uten det indre kaoset, er rolig og kjennes nesten fredelig.

-Victoria