Kanskje handler kjærlighet ikke om å finne et annet menneske. Kanskje handler kjærlighet om å finne seg selv. Kanskje handler kjærlighet om å lære hvordan man kan være mild mot seg selv, hvordan man kan tro på måten universet har fjernet visse mennesker fra livet ditt. Og kanskje kjærligheten vokser i deg når du lærer å stole på ditt eget hjerte, når du lærer å gå bort fra de tingene som ikke har brydd seg om det. Kanskje handler kjærlighet om å lære å akseptere at noen ganger ender vakre ting, at noen ganger er timingen ikke riktig. Kanskje handler det om å lære å gi slipp. Kanskje handler det om å lære å være alene. Hvordan holde på ditt eget hjerte, hvordan ta plass. Kanskje er det skjønnhet i å forelske seg i veksten din, og i å lære å slutte å fylle tomrom med andre mennesker, og i stedet sakte ha mot til å helbrede disse tomhetene selv. Kanskje handler kjærlighet om å lære å være stolt av personen du strekker deg inn i , omfavne skjønnheten og dybden som finnes i å prøve på noe mens du er her. Og kanskje innenfor det handler kjærlighet om å hedre hjertet ditt. Kanskje den sanneste, og ærligste forlengelsen av kjærlighet finnes i måten du lærer å elske deg selv på. Kanskje finnes kjærlighet i måten du kjemper for å være her. Kanskje handler kjærlighet om deg – å være din egen styrke, å være ditt eget trygge sted. Kanskje, når det gjelder, handler kjærlighet om å endelig lære å gi deg selv den samme kjærligheten du så vakkert gir til andre. Kanskje handler kjærlighet om å omfavne personen du er i ferd med å bli, og tro på hjertet ditt, på selv de vanskeligste dagene dine.
1 thought on “Kanskje handler kjærlighet ikke om å finne et annet menneske”
Tror du kan stryke kanskje. Du er inne på det 😉 Man kan ikke elske andre om man ikke elsker seg selv, og det å miste seg selv i å gi andre kjærlighet mens man selv er oppofrende er ikke egentlig å gi kjærlighet, det er å bruke andre for å distrahere seg fra sitt eget tomrom. Man må elske seg selv for å elske andre. Og man må elske seg selv for å ta imot kjærlighet fra andre.
Jeg har hørt det beskrevet som at de som mangler kjærlighet til seg selv mangler et fundament som kjærligheten de mottar kan hvile på, det renner på en måte bare gjennom. Det er det som gjør at folk blir avhengig av stadig anerkjennelse og «likes» feks. Ethvert kompliment bare renner gjennom.
Det er når du lærer å elske deg selv nok til å bare kunne motta. At når noen sier noe fint at du klarer rette opp ryggen og si «takk» fremfor å parere med enten en unnskyldning («Ånei, denne gamle kjolen, det var bare noe jeg fant i skapet») eller å gi den andre et kompliment tilbake. Jeg blir litt sur når kjæresten min sier «Jeg elsker deg også» med en gang jeg sier at jeg elsker ham. For da lurer jeg på om han egentlig tok det til seg ordentlig. Skjønner du?
Det er en lang og vanskelig vei å elske seg selv om man har fått mye av det motsatte fra omverden. For meg var mestring en god begynnelse. Og så å eie det jeg mestret, på ekte.
Jeg tenkte på det da jeg så deg på tv i dag. Du har skrevet en bok for flate! Dritbra! Og så ble det nevnt at det var på eget forlag, som et slags «unnskyld at jeg lever». Drit i om det er Cappelen Damm eller eget forlag. Du har skrevet en bok og du skriver vakkert.
Det er mer enn «godt nok». Det er dritbra!
Jeg er litt brutalt ærlig. Jeg beklager om det ikke passer for deg eller oppleves hardt eller utfordrende. Det er bare sånn jeg er, og det passer ikke for alle. Jeg skal ikke kommentere noe mer med mindre jeg får en respons.
Tror du kan stryke kanskje. Du er inne på det 😉 Man kan ikke elske andre om man ikke elsker seg selv, og det å miste seg selv i å gi andre kjærlighet mens man selv er oppofrende er ikke egentlig å gi kjærlighet, det er å bruke andre for å distrahere seg fra sitt eget tomrom. Man må elske seg selv for å elske andre. Og man må elske seg selv for å ta imot kjærlighet fra andre.
Jeg har hørt det beskrevet som at de som mangler kjærlighet til seg selv mangler et fundament som kjærligheten de mottar kan hvile på, det renner på en måte bare gjennom. Det er det som gjør at folk blir avhengig av stadig anerkjennelse og «likes» feks. Ethvert kompliment bare renner gjennom.
Det er når du lærer å elske deg selv nok til å bare kunne motta. At når noen sier noe fint at du klarer rette opp ryggen og si «takk» fremfor å parere med enten en unnskyldning («Ånei, denne gamle kjolen, det var bare noe jeg fant i skapet») eller å gi den andre et kompliment tilbake. Jeg blir litt sur når kjæresten min sier «Jeg elsker deg også» med en gang jeg sier at jeg elsker ham. For da lurer jeg på om han egentlig tok det til seg ordentlig. Skjønner du?
Det er en lang og vanskelig vei å elske seg selv om man har fått mye av det motsatte fra omverden.
For meg var mestring en god begynnelse. Og så å eie det jeg mestret, på ekte.
Jeg tenkte på det da jeg så deg på tv i dag. Du har skrevet en bok for flate! Dritbra! Og så ble det nevnt at det var på eget forlag, som et slags «unnskyld at jeg lever». Drit i om det er Cappelen Damm eller eget forlag. Du har skrevet en bok og du skriver vakkert.
Det er mer enn «godt nok».
Det er dritbra!
Jeg er litt brutalt ærlig. Jeg beklager om det ikke passer for deg eller oppleves hardt eller utfordrende. Det er bare sånn jeg er, og det passer ikke for alle. Jeg skal ikke kommentere noe mer med mindre jeg får en respons.