Jeg har alltid bekymret meg for både store og små ting. Jeg grubler mye over livet, meningen med livet, og hva som kommer nå. Jeg føler på et vis at jeg har kommet mye lenger enn for bare noen år siden, men så stopper det litt opp, som det alltid gjør med meg. Vonde tanker og tomhet er noe av det jeg kjenner på, samtidig så synes jeg det er viktig å sette et lys på at vi alle kan ha vanskelige perioder.
Jeg skulle ønske at vi alle ble flinkere til å sette oss inn i andres situasjoner, at vi kunne ta bedre vare på hverandre, bry oss mer og ikke minst gi hverandre litt rom for lærdom, det er en del av vår utvikling. Med så høye krav som det er i dag og krav man gjerne har opp mot seg selv, som jeg har opp mot meg selv, blir det vanskelig å være til. Følelsen av å aldri strekke til eller få til noe. Følelsen av å være en byrde, en belastning. Følelsen av å hele tiden måtte kjempe en kamp for å bli hørt, og bli sett for den man er.
Selv vet jeg at vi er alle forskjellige, vi har alle forskjellige utgangspunkt, forskjellige livssituasjoner som vi står i. Og at sist, men ikke minst så er vi bare mennesker. Vi vil alle i løpet av livet gå igjennom noe vanskelig, og det er slitsomt når man skal stable sitt eget liv på bena igjen. Det er ikke alltid like enkelt å følge med når livet stadig er i forandring, det endrer seg hele tiden. Det finnes visstnok ingen snarveier i livet, og vi vet alle at livet er som en bølgedal og at alt kan til tider virke både fastlåst og kjørt. Det er vel ikke før nå når jeg tar alt mer med ro, at jeg kan høre meg selv tenke, at jeg kan undre meg over veksten i erfaringene jeg har gjort. Det handler om å klare å betrakte hindringene jeg møter som en form for læring, og ikke som tegn på mislykkethet egentlig. Det er erfaringer jeg har gjort som har til tider vært uholdbart og som har gitt meg følelsen av å ha mest lyst til å forsvinne. Det har vært tider hvor jeg har vært så stresset, lukket inn i frykt, redd og ute av kontroll, at jeg har mistet fokus, riktig fokus. Det har føltes som om jeg stod i veien for livet, sperret utsikten for det som var klart å tydelig.
Så hva gjør man når livet stopper opp? Man lærer seg kanskje å følge sin egen intuisjon, stole på egne valg, så vil det ikke være så umulig å se veien klart foran seg likevel. Jeg vet at den rette veien vil åpenbare seg, og det viktigste å huske på er å være tro mot seg selv. Jeg tror på sett og vis at jeg har klart, ved å følge min egen intuisjon å komme ut på den andre siden litt sterkere og kanskje litt klokere enn før.
-Victoria
Instagram – Bolig68j
Krevende perioder kommer og går her i livet og for meg som har levd endel år og gått igjennom endel krevende situasjoner har jeg etterhvert forsonet meg med at man stort sett overlever det meste selv om det tidvis kam kjennes ut som et kraftig jordskjelv eller en lang vinterstorm!
Det er jo sånn som du sier; det er utfordrende å leve med så høye krav som det er i dag. Noe som gjør de kravene man setter til seg selv enda tøffere!
Så er det alltid noen som får mer å slite men enn andre. Det kan kjennes veldig urettferdig ut for det er jo ikke sånn at alle får like store motbakker. Noen sklir faktisk igjennom liver og det kan tidvis kjennes veldig urettferdig ut når en ser på det livet en har fått tildelt selv.
De gangene slike stunder kommer prøver jeg å minne kroppen på at “dette går bra” så er det som du skriver viktig at mennesker bryr seg om hverandre og at noen alltid er der. Da er det kanskje ekstra viktig med “de får og nære”. Det trenger ikke være så mange, bare det er den rette.
For en flott blogg du har om livet. Den kommer jeg til å følge 🥰