Dette er en personlig beretning om mitt forhold med psykisk og fysisk vold.
Jeg ble utsatt for en partner med en dominerende og kontrollerende adferd. Jeg var utsatt for et ekstremt kaotisk og ustabilt levesett med denne mannen. Jeg var blitt splittet, ødelagt og i totalt indre kaos, og satt tilbake med opplevelsen av å være kastet rundt i en sentrifuge over lang tid uten stans. Det å ha vært utsatt for psykisk og fysisk vold gjorde at jeg mistet balansen, retningen og meningen med livet mitt. Jeg hadde mistet meg selv. Ikke visste jeg hvordan jeg skulle klare å finne tilbake til meg selv etter å ha fått gjentakelse og truende kommentarer daglig. Jeg følte meg manipulert av utsagnet “jeg elsker deg”. Det fikk meg til å se forbi den daglige trakasseringen, mobbingen og den respektløse adferden jeg ble utsatt for og valgte å bli værende. Jeg hadde et håp om at han skulle forandre seg. Men isteden så var jeg bare en brikke i et spill, den ene brikken han manglet for å få oppholdstillatelse. Jeg var annerledes og lot meg lett forføre og begeistre, plutselig opplevde jeg at en mann ga meg oppmerksomhet, en som var veldig sjarmerende til begynne med og som ville ha meg, men så endte det hele veldig galt.
Jeg var blitt fanget i en situasjon jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å komme meg ut av. Det ble mitt livs mareritt. Jeg følte meg hele tiden overkjørt og følte at jeg ikke kunne få tenke mine egne tanker, eller ha lov til å stille kritiske spørsmål om alt jeg erfarte var greit eller ugreit. De gangene jeg sa ham i mot så ble jeg truet med knyttneven, at han skulle knuse ansiktet mitt på den måten, og at han lett kunne ta livet av meg slik, hvis jeg ikke gjorde som han sa. De gangene jeg var tøff nok til å si ifra så slepte han meg rundt i leiligheten med håret, han kastet harde gjenstander på meg for å skade meg. Håndterte meg som om jeg skulle vært søppel og uten betydning. Jeg lærte meg etter hvert at mine tanker, mine meninger og mine følelser måtte holdes i stillhet og jeg brukte all min energi til å skjule hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg klarte ikke å forsvare meg, jeg hadde heller aldri behov for å forsvare meg. Jeg trodde kanskje jeg fortjente det, selv om jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe galt. Han truet ofte med å banke meg, eller “knuse ansiktet mitt” som han ordrett sa, hvis jeg ikke gjorde ting på hans måte eller ikke oppfylte hans ønsker. For å holde freden i hjemmet så gjorde jeg som han sa. Han ville eie meg og forandre meg.
Jeg hadde vanskeligheter med å be om hjelp utenfor, og lite visste de rundt meg hva som foregikk. Jeg ble innesluttet og redd. Jeg var redd for hva han ville gjøre hvis jeg valgte å gå. Han hadde fanget og isolert meg på en slik måte at jeg aldri trodde jeg skulle kunne klare å komme meg levende fra det. Jeg ba ikke om hjelp fordi jeg måtte finne en måte å komme ut av det selv uten for mye innblanding. Det var tross alt mitt rot. Jeg kjente på en enorm skam for det jeg ble utsatt for, jeg klandret meg selv for å ha satt meg i en slik situasjon, at jeg ikke lyttet til de røde varsellampene som jeg allerede fra begynnelsen hadde merket, at jeg var så blendet av kjærlighet, at jeg så naivt trodde at jeg kunne hjelpe ham til å få et bedre liv, et liv han så inderlig ønsket og som raknet foran ham og at jeg var skyld i det. Jeg følte en skam fordi jeg opplever meg selv som et oppegående menneske, men likevel klarte jeg å havne i et så skadelig forhold og ikke minst bli værende i det uten å be om hjelp. Jeg skammet meg over å ha tillat meg selv å bli ydmyket og snakket nedsettende til over så lang tid. Jeg skammet meg over at jeg lot ham herje så mye med min sjel som han gjorde.
Når jeg så meg selv i speilet, så jeg bare en skygge av meg selv. Hvem var jeg blitt? Hvorfor lot jeg det gå så langt? Jeg hadde mistet all livsgnist og smertene hadde tatt sjelen min for lengst. Hvordan skulle jeg klare å rette opp skaden, hvordan skulle jeg klare å få tilbake stabilitet og ro. Alt skulle på nytt bygges opp igjen. Jeg tror aldri jeg har kjent meg så ensom og så redd før. Heldigvis kom hjelpen i tide og jeg kom meg ut av det med livet i behold, men samtidig var skaden allerede så stor at jeg har hatt en utrolig lang vei å gå for å komme dit jeg er i dag.
Jeg håper av hele mitt hjerte at dere som måtte oppleve dette klarer å komme dere ut av forholdet mye tidligere enn det jeg gjorde. Det er ingen skam å be om hjelp. Jeg skulle ønske at jeg var sterk nok til å be om hjelp ved første “varsellampe”.
-Victoria
IG – Bolig68j
Kjære, Victoria.
Det er hjerteskjærende å lese ordene dine om at du trudde at du kanskje fortjente det. Det er så rart at man lar det gå så langt, men jeg skjønner det så godt også. Man vil ikke vise verden hvilken fiasko man er, og hvor dårlige valg man har tatt. For ikke å snakke om skyldfølelse overfor seg sjøl, barn og partner. Men man er ingen fiasko fordi man har tatt dårlige valg. Og i realiteten har man ikke alltid så mange valg å ta. Skam og frykt er mektige følelser. Det er lett for folk å si at man burde gjort noe for å få hjelp, men sånn er ikke virkeligheten alltid. Ofte er det mange risikoer som følger det å be om hjelp. “Hva om det ikke går? Dreper han meg om jeg prøver?”. Og noen ganger kan man også føle seg egoistisk for å gjøre det. “Jeg ødelegger livet hans hvis jeg går”, “Han er faren til barnet mitt” og så videre. Men jeg er så glad for at du fikk hjelp i tide, at du kjempet deg ut med nebb og klør.
Jeg har ikke opplevd noe lignende sjøl, men jeg har jobbet med barn og familier som har det. Og felles for alle er at ingen av dere har fortjent det, og ingen av dere skal trenge å bære det aleine. Jeg er glad for at du ikke skammer deg. Det er uansett ikke din skam å bære. Du er en inspirasjon. Klem.
Du er en inspirasjon, Victoria. Du er så flink å beskrive følelser. Klem fra meg; ønsker deg alt godt
Hei Grace! <3
Tusen takk!