Så lenge jeg kan huske har jeg vært et undrende menneske. Hvem er jeg? Om jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne den samme følelsen jeg hadde som barn. Følelsen av å være en liten del av et uendelig univers. Og denne uendeligheten skremte meg, det gjør den til tider enda.
Jeg husker at disse tankene noen ganger tok litt overhånd og at jeg tilslutt glemte hvem jeg var. Jeg har alltid vært undrende og filosofisk, fascinert av mennesker og av det uendelige. Noe jeg fremdeles er, i aller høyeste grad.
Jeg kan enda huske følelsen av å forsvinne litt inn i meg selv. Og frykten for å forsvinne helt, inn i det uendelige. Jeg har vel egentlig alltid vært opptatt av store spørsmål, undrende til livet og jeg har alltid vært litt redd. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er akkurat jeg her? Redselen for å forsvinne, i alle tankene, i uendeligheten, den vokser. I all hovedsak handler det om en uendelighet, et enormt ubehag, og frykten for å forsvinne.
-Victoria
IG – Bolig68j
Tror at mange kjenner seg igjen i det du skriver. Det er nok derfor de store filosofene vekker en del nysgjerrighet hos folk. God skrevet
Bra skrevet Victoria. Og trur kankje noe kjenner på den samme følelsen. Av forskjellige grunner i livet. Bra Victoria ❤
Enig💜💜💜💜