Det er modig måten hun leter etter lys blant de mørkeste nettene. Måten hun lytter til sin intuisjon og følger hjertets kompass. Måten hun endrer grensene sine i et gitt øyeblikk for å hedre sitt høyeste. Måten hun nekter å nøye seg med noe mindre enn det hun fortjener. Det er modig måten hun velger seg selv på i en verden hun var betinget til å velge andre først. Måten hun ærer sansene sine og lytter til stemmen til sin intuisjon – en indre viten uten behov for bevisste resonnement. Hvordan hun åpner opp og kommuniserer på en frekvens der sjelen kan snakke. Hvordan hun komfortabelt lar mennesker se henne slik de virkelig ser henne. At alt dette kommer ikke fra et mildt liv, men snarere fra hennes evne til å føle med smerten i andres øyne.
Mennesker trenger andre mennesker, og vi blir til i møte med andre. Vi er forskjellige mennesker i forskjellige aldre, farger og fasonger. Vakre er vi alle sammen.
Alle med hver vår historie. For tenk så lite vi vet om menneskene rundt oss. Og felles for oss alle er at vi består av flere lag. Å møte mennesker handler vel så mye om å gi sjanser, som det handler om å være åpen. Ved å ikke gi mennesker en sjanse, så tror jeg man kan gå glipp av mye fint. Fordi vi er alle så ulike, men på samme tid er det så mye som er likt. Ofte prøver jeg å tenke igjennom hvordan jeg selv vil bli møtt, med en balanse mellom å by på seg selv, og å vise interesse for den andre. Dette gjør at det blir veldig spennende å treffe nye mennesker. Det ligger så mye læring i møte med andre, og jeg lærer like mye om meg selv. Vi er alle unike individer, med helt unike historier, og med erfaring på godt og vondt. Vi er alle et kompendium av lys og skygger. Å være klar over hver av disse dimensjonene og dykke inn dem, vil lære oss mye om hverandre. Det er dette som gjør det så spennende å være menneske.
I dag er det blitt for lett å gå forbi mennesker og gjøre vurderinger om hvem de er. Dette kun basert på en liten forbigående detalj eller feil som ble observert. Det virker som om vi ikke lenger tar oss tid til å bli kjent med mennesket bak. Det man observerer overfladisk er nettopp det; det er et falskt inntrykk som ikke egentlig forteller deg noe om hva andre har opplevd, det forteller deg heller ingenting om hvem denne personen er. Og vet man ikke det, så har man heller ingen rett til å dømme noen.
Jeg tror vi må tørre og bry oss. Jeg tror vi må lære oss å sette like stor pris på ulikheter som på likhet. Og jeg tror vi må tillate oss å bli glad i menneskene rundt oss. Ta deg tid til å bli bedre kjent med mennesker du møter, spør om deres historie og bare vær en god lytter.
Så her kommer en aldri så liten bønn til dere rundt omkring i landet. Ta deg tid. Ikke døm. Gi en sjanse. Husk at det som kan virke som en svakhet, kan være nettopp det som gjør akkurat det mennesket sterkere enn andre.
Hun holdt *alt skjer av en grunn* nært hjertet sitt og stolte på at livet ville utfolde seg for henne, akkurat slik det burde. Hun ville være et steg foran, for det ville gjøre mindre vondt, eller livet ville føltes mye lettere. Men hun visste at det ville være det samme som å hoppe over et skritt. Det ville være som å be om det siste kapittelet uten å lese boken. Det ville være det samme som å prøve å forstå slutten uten å leve delen imellom. Som å lete desperat etter en nøkkel, mens hun samtidig prøver å finne delen hvor all læring ligger gjemt. Hun følte seg nærmere et svar, men samtidig et svar som var lenger unna enn noen gang.
Kanskje handler kjærlighet ikke om å finne et annet menneske. Kanskje handler kjærlighet om å finne seg selv. Kanskje handler kjærlighet om å lære hvordan man kan være mild mot seg selv, hvordan man kan tro på måten universet har fjernet visse mennesker fra livet ditt. Og kanskje kjærligheten vokser i deg når du lærer å stole på ditt eget hjerte, når du lærer å gå bort fra de tingene som ikke har brydd seg om det. Kanskje handler kjærlighet om å lære å akseptere at noen ganger ender vakre ting, at noen ganger er timingen ikke riktig. Kanskje handler det om å lære å gi slipp. Kanskje handler det om å lære å være alene. Hvordan holde på ditt eget hjerte, hvordan ta plass. Kanskje er det skjønnhet i å forelske seg i veksten din, og i å lære å slutte å fylle tomrom med andre mennesker, og i stedet sakte ha mot til å helbrede disse tomhetene selv. Kanskje handler kjærlighet om å lære å være stolt av personen du strekker deg inn i , omfavne skjønnheten og dybden som finnes i å prøve på noe mens du er her. Og kanskje innenfor det handler kjærlighet om å hedre hjertet ditt. Kanskje den sanneste, og ærligste forlengelsen av kjærlighet finnes i måten du lærer å elske deg selv på. Kanskje finnes kjærlighet i måten du kjemper for å være her. Kanskje handler kjærlighet om deg – å være din egen styrke, å være ditt eget trygge sted. Kanskje, når det gjelder, handler kjærlighet om å endelig lære å gi deg selv den samme kjærligheten du så vakkert gir til andre. Kanskje handler kjærlighet om å omfavne personen du er i ferd med å bli, og tro på hjertet ditt, på selv de vanskeligste dagene dine.
Hun ville være stolt av måten hun valgte sårbarhet og ømhet på; hvordan hun aldri sluttet å velge dem uansett hva sjelen hennes opplevde. Hun ville være stolt av måten hun kjempet for andre, av måten hun dedikerte seg selv til å få dem til å føle seg sett og forstått; hun ville være stolt av måten hun prøvde sitt beste for å snakke skjønnhet inn i de delene av dem som ingen klappet for. På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun brydde seg på.
Hun ville være stolt av måten hun kjempet for å være her. Hun ville være stolt av måten hun kjempet seg ut av mørket sitt på; hun ville være stolt av måten hun helbredet seg selv når det var som vondest. Hun ville være stolt av måten hun la håpet i seg selv for en trygg oppbevaring; hun ville være stolt av måten hun trodde at det var mer å oppleve av livets hender, at skjønnheten hun ennå ikke hadde følt fantes i denne verden.
På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun dedikerte seg selv til å leve et liv som tillot lykke, tristhet og vekst; å la det flyte gjennom henne som regn. Hun ville være stolt av måten hun klarte å finne håp fra de dypeste delene av sjelen sin. Hun ville være stolt over å aldri tillate fortiden overbevise henne om at hun ikke fortjente potensialet fremtiden hadde for henne. Hun ville være stolt av måten hun beveget seg i retning av kjærlighet. På slutten av dagen ville hun være stolt av måten hun risikerte sjelen sin, men også måten hun hedret den på.
Når alt kommer til alt – ville hun forlate verden med et hjerte som var utslitt og ømt overalt; et hjerte som verket etter å elske, føle, og bry seg på best mulig måte. Hun ville forlate denne verden og vite at hun øste kjærlighet i alt hun gjorde – at hun prøvde å få til noe mens hun var her.
På slutten av dagen ville hun bare være stolt av måten hun koblet seg på livet.
Kanskje var det bare en tung dag, mørkere enn de fleste, men det ville ikke alltid være slik. Fordi det var i øyeblikk som dette hun klarte å finne de beste lærdommene og verktøyene hun kunne bruke for å overkomme utfordringene hun stod overfor. Selv om det kunne se ut til at ingenting noen gang ville bli bra igjen, så hadde hun likevel troen på at det ville det. For hun hadde vært der tidligere; – hvor hun trodde at ingenting kunne skade så mye som det gjorde, at ingenting kunne føles verre enn den tyngden som hun bar på i hjertet. At ingenting ville noen gang bli det samme igjen; Men det ville bli lettere med tiden. Enten med opplevelser som fyller den tiden, eller de nye eventyrene hun tar, eller med de nye ansiktene hun møter og lyset de bringer med seg – livet kom til å bli lysere. Lettere på skuldrene. Mykere rundt kantene. Det eneste hun ville huske om dager som i dag var hvor feil hun tok fordi hun trodde hun aldri ville komme gjennom dette – men hun gjorde det.
(Reposter denne på nytt da jeg synes budskapet i denne teksten fortsatt er like relevant og den vil alltid være en god påminnelse og en tankevekker.)
Å leve et liv med et annerledes ytre har alltid to viktige aspekter; et kulturelt og et psykologisk. Omgivelsene representerer kulturen, mens ens egen fortolkning og håndtering av livet på et vis er ens egen sak. Det å vende ansiktet mot verden er vår første forbindelse, og ansiktet er ofte senter for kommunikasjon. Når mennesket møter, hilser og ser på hverandre, forventer man å se et ansikt slik det oftest er utformet. Det man ser, påvirker førsteinntrykket man danner seg av personen. Når man møter et menneske med et annerledes utseende, så tar man et skritt tilbake fordi det ytre ser ikke ut som forventet. Slike reaksjoner etterlater inntrykk av at møtet er mindre verdig og distansert. I dagens samfunn dyrkes det vakre og perfekte i stadig større grad, og de ytre kvalitetene forbindes ofte med tilsvarende indre kvaliteter på livets ulike områder. Mennesker blir kjapt definert og satt i bås ut fra et førsteinntrykk og tillagt eller fratatt egenskaper ut fra andre menneskers forutinntatthet og fordommer. Ikke nok med at man skal bli satt i bås fordi man er annerledes, eller tillegges eller bli fratatt egenskaper grunnet menneskers fordommer, men ved å være annerledes så mister man muligheten til å holde på anonymiteten, for vi kan ikke bevege oss ubemerket omkring uten at noen må sende blikk, hviske eller kommentere. Mesteparten av slik og annen sårende oppførsel skyldes likevel som regel oftere at andre er usikre på seg selv og ikke vet hvordan de skal forholde seg til det ukjente. Eller minner det enkelte om hvor sårbare de selv er?
Jeg er blitt lært opp til å vite at ingen er bedre enn meg, og at jeg ikke er bedre enn noen andre. At vi alle er like mye verdt og at vi har alle den samme rett til de grunnleggende tingene i livet. Likevel er vi mennesker opptatt av å sette hverandre i bås. Det virker som om vi blir mer komfortable når vi kan putte merkelapper på noe, eller noen. Akkurat som om det gir oss en form for trygghet. For det ukjente er ubehagelig, så om vi allerede før kjennskap, så putter vi det ukjente inn i en bås. Det blir enklere å forholde seg til, eller å velge å ikke forholde seg til det. Hvorfor skal man i dagens samfunn dyttes inn en boks som man ikke hører hjemme i. Det er helt tydelig at man ikke kan sitte å late som man ikke har en stemme, man må snakke høyere, høyt nok til at alle menneskene der ute forstår at alle er like mye verdt. Vi må slutte å definere hverandre. Vi liker å snakke om det fargerike felleskapet og at det er plass til alle, men likevel så lurer jeg på om det egentlig er slik? For av og til så lurer jeg på hvor i felleskapet jeg passer inn.
For når det kommer til alt, så ønsker jeg bare å få lov til å være meg, slik som jeg ønsker at du skal få være deg akkurat sånn som du er.
Alle bladene har falt, og fortsatt står trærne igjen. Hvert år vokser de nytt liv, selv etter at de har mistet det. Med sine nakne armer som strekker seg mot himmelen – ventende på å bli kledd igjen – ventende på å få holde om livet igjen. Hvert år mister de en del av seg selv, likevel fortsetter de å stå oppreist. De vet at livet på en eller annen måte vil komme tilbake til dem. De ser skjønnheten i nyansene av rødt og gult som hvert år er et tegn på at de på nytt skal slippe taket. Det føles som om deres fargeskiftning er måten trærne tvinger oss til å stoppe opp, og legge merke til at de er i ferd med å gi slipp. Som om tiden på jorden stopper opp for å erkjenne både livet som har vært, og døden som kommer i dets sted. Nå er alle bladene borte, og trærne står tomme. Jeg ser tomheten i grenene deres og vet hvordan det er å sørge slik. Å bli stående sårbar og utsatt. Jeg kjenner tomheten de føler. Jeg kjenner tristheten. Jeg kjenner lengselen. Når jeg ser på trærne, så ser jeg meg selv. Og det største håpet er at de en dag kan se seg selv når de ser på meg.
Hvis jeg kunne sette meg ned med hjertet mitt, ville jeg minnet henne på at mot kommer i bølger, og at vi fortjener å bli elsket.
Hvis jeg kunne sette meg ned med tankene mine, ville jeg minnet henne på at selv om vi noen ganger er fylt av et mørke, så vil solen alltid være der for å gi livet lys og farger igjen.
Hvis jeg kunne sette meg ned med sjelen min, ville jeg minnet henne på at vi ikke er definert av arrene vi har, eller feilene vi har gjort. Jeg ville minnet henne på at styrken ligger i vår evne til å fortsette fremover, uansett hvor vanskelig livet kan være.
Jeg håper at du en dag får sjansen til å sette deg ned med hjertet, sinnet og sjelen din, og minne dem på at selv om livet kan forandre seg, er den største gaven du kan gi deg selv, å være din egen venn.
Vi går inn i en tid som er vanskelig for mange. Det er mange vanskeligstilte familier som gruer seg til jul, og som går en tøff høytid i møte. Det er økte matutgifter. Strøm og drivstoff øker, rentene settes opp og eneste som står både urørt og i ro er inntekten. Dette gjør at flere ser seg nødt til å be om hjelp, spesielt nå i julen. I et samfunn som kan føles noe kjølig og kaldt, så blir det enda viktigere å fylle på med mer medmenneskelighet, godhet og varme, om ikke enda viktigere å strekke ut en hånd til de som trenger det. Historiene er mange og hjerteskjærende. Det er en enorm sorg å vite at det er så mange som sliter i et av verdens rikeste land.
Jeg tror de fleste av oss opplever fra tid til annen å nå et punkt hvor vi føler at vi mister oss selv. Vi føler oss sårbare, og hudløse. Kanskje har det bare blitt for mye over lang tid. Kanskje bekymrer man seg over stort og smått. Kanskje føler man seg mislykket og lei. Du forsøker kanskje etter beste evne å bite tennene sammen i perioder hvor livet blir tungt og vanskelig. Når man er sårbar og sliten, så er det ikke så enkelt å finne styrke og mot til å be om hjelp. Når vi er sårbare, føler oss hudløse og slitne er det omsorg vi trenger. Omsorg fra andre. Det er menneskelig å streve, det er menneskelig å ikke føle at du mestrer alt. Noen har en forventning om at de må være sterke hele tiden, få til alt, tåle alt og dette kjenner jeg selv på. Det kan være tøft og vanskelig å erkjenne at vi strever i blant, eller synes livet er kaotisk eller tøft. Vi sammenlikner da sårbarhet med svakhet. Sårbarhet er ingen svakhet, det er en styrke når vi tør å åpne opp for den. Alle har sårbarhet i seg. Det er en del av det å være menneske. Det finnes så mange hjerteskjærende historier, så mange tøffe skjebner der ute. Desto viktigere er det å føle at terskelen for å be om hjelp er lav. Det er lov å be om hjelp, det er lov å tillate seg å ta i mot en håndstrekning, selv om det kan føles både ydmykende og skamfullt. Du er ikke svak eller et dårligere menneske for om du ber om hjelp i en vanskelig tid. Du viser deg sterk, du viser omsorg for deg selv og dine. Det i seg selv er beundringsverdig.
Vi er alle forskjellige, vi har alle forskjellige utgangspunkt, forskjellige livssituasjoner som vi står i, det må vi tenke på i møte med andre. Det blir viktig i mye større grad å ikke dømme. Det å be om hjelp er et stort skritt i seg selv og sannsynligvis har man gått mange runder med seg selv før man faktisk spør om hjelp. Det handler om å kunne ha evne til å se litt utenfor seg selv, det handler om å ha en evne til å forstå at ikke alle har det bra. Og sist, men ikke minst så er vi bare mennesker, det er også viktig å ha i tankene når man snakker om og med hverandre. Vi vil alle i løpet av livet gå igjennom noe vanskelig. Og vi vet alle at livet til tider kan være brutalt og virke både fastlåst og kjørt. Derfor er det ekstra viktig i denne tiden å ta bedre vare på hverandre.
Jeg har valgt å være åpen om ulike temaer gjennom bloggen. Jeg har åpnet opp om min opplevelse medå være født annerledes, jeg har delt min erfaring med å ha blitt mobbet store deler av livet. Jeg har delt av min erfaring med å ha vært utsatt for psykisk og fysisk vold, etterfulgt av traumer og lang behandling av den. Jeg har åpnet opp om min erfaring med å være alenemor, og delt den vonde erfaringen med å få kreft. Jeg har delt av mine innerste tanker og følelser som jeg bærer på. Men økonomi er den delen av livet jeg ikke har snakket om. Økonomi er et sårbart tema. Det er et tema som sitter langt inne og som er for vanskelig å snakke om, det er vanskelig å dele den siden av seg. Det føles så altfor privat. Jeg føler at jeg blottlegger og stiller meg litt naken for samfunnet når jeg takker JA til å stille opp på et tv2 intervju, for å fortelle at jeg ikke strekker til. Det krever mye av meg å være så åpen, men likevel så håper jeg at jeg kan inspirere, at det lille jeg gjør kan bidra til at DU der ute våger å spørre om hjelp. Jeg håper at du der ute skal kunne kjenne trøst, håp og glede i min åpenhet, at du skal kjenne at du ikke er alene. At du som også synes dette er en vanskelig tid skal kunne føle at noen står på sidelinjen å heier deg frem. For veien blir alltid så mye lettere å gå hvis vi går den sammen og hjelper hverandre.
