Jeg har alltid vært undrende til livet og gledet meg over de små og nære ting. Alle undrene og all skjønnheten som finnes der for å deles av alle, men som ofte bare tas som en selvfølge. Som et barn som er i stand til å se og glede seg over disse små og tilsynelatende ubetydelige undrene ved livet. Skjønnheten i en blomst, melodien til en sangfugl, storheten med soloppgangen, regndråpene som renner nedover vinduet. Undrene som er så enkle, men som allikevel avspeiler de den sanne skjønnheten når du ser dem med øyne som virkelig ser, som ikke lenger raser gjennom livet med en slik fart at du ikke legger merke til noe. Jeg vet at med hverdagens tanker og bekymringer, så er det fort gjort å ikke klare å se noe som helst fordi man er så fanget i seg selv. Kanskje burde vi alle være mer åpen for alt som skjer rundt oss av både små og store undere. 

-Victoria

Jeg har alltid bekymret meg for både store og små ting. Jeg grubler mye over livet, meningen med livet, og hva som kommer nå. Jeg føler på et vis at jeg har kommet mye lenger enn for bare noen år siden, men så stopper det litt opp, som det alltid gjør med meg. Vonde tanker og tomhet er noe av det jeg kjenner på, samtidig så synes jeg det er viktig å sette et lys på at vi alle kan ha vanskelige perioder. 

Jeg skulle ønske at vi alle ble flinkere til å sette oss inn i andres situasjoner, at vi kunne ta bedre vare på hverandre, bry oss mer og ikke minst gi hverandre litt rom for lærdom, det er en del av vår utvikling. Med så høye krav som det er i dag og krav man gjerne har opp mot seg selv, som jeg har opp mot meg selv, blir det vanskelig å være til. Følelsen av å aldri strekke til eller få til noe. Følelsen av å være en byrde, en belastning. Følelsen av å hele tiden måtte kjempe en kamp for å bli hørt, og bli sett for den man er. 

Selv vet jeg at vi er alle forskjellige, vi har alle forskjellige utgangspunkt, forskjellige livssituasjoner som vi står i. Og at sist, men ikke minst så er vi bare mennesker. Vi vil alle i løpet av livet gå igjennom noe vanskelig, og det er slitsomt når man skal stable sitt eget liv på bena igjen. Det er ikke alltid like enkelt å følge med når livet stadig er i forandring, det endrer seg hele tiden. Det finnes visstnok ingen snarveier i livet, og vi vet alle at livet er som en bølgedal og at alt kan til tider virke både fastlåst og kjørt. Det er vel ikke før nå når jeg tar alt mer med ro, at jeg kan høre meg selv tenke, at jeg kan undre meg over veksten i erfaringene jeg har gjort. Det handler om å klare å betrakte hindringene jeg møter som en form for læring, og ikke som tegn på mislykkethet egentlig. Det er erfaringer jeg har gjort som har til tider vært uholdbart og som har gitt meg følelsen av å ha mest lyst å forsvinne fra jordens overflate. Det har vært tider hvor jeg har vært så stresset, lukket inn i frykt, redd og ute av kontroll, at jeg har mistet fokus, riktig fokus. Det har føltes som om jeg stod i veien for livet, sperret utsikten for det som var klart å tydelig.

Så hva gjør man når livet stopper opp? Man lærer seg kanskje å følge sin egen intuisjon, stole på egne valg, så vil det ikke være så umulig å se veien klart foran seg likevel. Jeg vet at den rette veien vil åpenbare seg, og det viktigste å huske på er å være tro mot seg selv. Jeg tror på sett og vis at jeg har klart, ved å følge min egen intuisjon å komme ut på den andre siden litt sterkere og kanskje litt klokere enn før.

-Victoria

Instagram – Bolig68j

Følelsen av å våkne opp en morgen og innse at jeg var milevis unna den jeg en gang var. Jeg husket godt hvordan jeg pleide å være, hva jeg brukte å føle. Jeg pleide å bruke farger å male verden min med. Jeg hadde planer for framtiden. Så husker jeg hvordan håpet forsvant.

Jeg våknet som en ny versjon av meg selv. Jeg var allerede utslitt før dagen rakk å starte. Jeg kunne føle på stillheten, og jeg kunne se at jeg var i ferd med å miste alle bitene ved meg selv. Kanskje brukte jeg alt for mye krefter på å kjempe for å bli hørt, jeg trengte bare at en lyttet til meg. Jeg ville være sterk for andre, uten å selv være klar over at jeg mistet min egen styrke. Livet ga meg ingen pauser. Jeg stod i stormene alene, jeg hadde ingen å snu meg til. Følelsen jeg hadde var å aldri ha nok luft til å trekke pusten ordentlig, og alle fargene jeg pleide å male verden min med, var ikke lenger farger. Alt handlet om å komme seg gjennom en dag av gangen, som et mørkt dragsug som var i ferd med å hente meg. Den eneste misjonen jeg hadde var å få dagene til å gå. En dag. To dager. En uke. En måned. Et år.

Så vil man innerst inne spole tilbake. Spole tilbake til den tiden da livet var fullt av lys.  Jeg ønsket egentlig bare å være i lyset. Et ønske om å klare de skarpe svingene og de bratte bakkene som lå foran meg. Jeg tviholdt på lyset, slik at jeg ikke ville forsvinne. Jeg visste at jeg fantes et sted, at jeg hadde styrken og motet i meg, men at håpet mitt hadde fått seg en knekk. Så håper man bare på at man vil klare å tilføre livet farger igjen, og at jeg en dag vil klare å la lyset skinne sterkere enn noen gang.

-Victoria

Instagram – Bolig68j

https://spleis.no/226611

NAV skal i utganspunktet være der for å ta vare på oss, få oss til å føle oss trygge når vi er på vårt mest sårbare. Som skal se oss, tro på oss og lytte til oss. De skal være der, hjelpe oss til å finne løsninger vi ikke klarer å se selv, finne ordninger som passer og finne den beste retningen for hvert enkelt individ. Et system der hvor du blir sett for det mennesket du er, det være seg rik eller fattig, syk eller frisk, om du har funksjonsnedsettelser eller du er arbeidsledig, med mer. Det er helt avgjørende å ha et system som fungerer, og som vi kan stole på og som gir oss trygghet da vi ikke klarer å finne tryggheten selv. Det skal ikke være et sted hvor vi må finne frem de siste kreftene vi har igjen, for å kjempe en kamp for det man har krav på, og som hver og enkelt av oss muligens er helt avhengig av, for å kunne klare hverdagen. Dessverre opplever jeg at dette systemet ikke føles like trygt som det burde være. Det er dessverre slik at i møte med NAV, så møter du ofte veggen – for når du trodde du hadde nådd bunn, så hjelper NAV deg mye lenger ned. 

Jeg har selv måttet gå på NAV nærmest med lua i hånden og krypende, for å få hjelp når hendelser i livet tvinger deg i kne. Jeg har opplevd avslag på avslag på søknader utallige ganger, og blitt møtt med motstand der sakene helt og holdent oppfyller kravene medisinsk og helsemessig, men likevel får jeg avslag. Og akkurat nå står jeg i en vanskelig situasjon i forhold til stønad til gjenanskaffelse av motorkjøretøy. Hele denne saken beror på hvor store konsekvenser det har ved å gjøre endringer i regelverket. 

I 1992 så fikk mine foreldre innvilget bil i gruppe 1 (som er personbil) på vegne av meg, for å beskytte meg for ultrafiolette solstråler og for å unngå at jeg skulle utvikle kreft på grunn av solskade og vinduene i bilen ble derfor beskyttet med solskjerming slik at de kunne frakte meg på en trygg måte. Da fylte jeg alle vilkår for motorkjøretøy grunnet min helse. Jeg ble født med Rothmund-Thomson syndrom og var det første og eneste tilfellet i Norge. Jeg ble født med missdannelse i begge armer, hvor av (ulna) er borte. Samt ømfintlig hud som gjør at man får store hudforandringer hvis jeg utsettes for sol. Som følge av hudforandringer kan det oppstå kreftforandringer i soleksponerte områder. Det innebærer også sterk vekstreduksjon og store smerter som medfører redusert gangfunksjon, og jeg har fingerdeformiteter ( 4 fingre på hver hånd), samt store plager  med nakke, skuldre, håndledd (jeg har artrose), mangler korsbånd i begge knær, smerter i hele ryggen, ankler og føtter. Hele bevegelsesapparatet er berørt. 

I 2010 fikk jeg innvilget ny stønad til kjøretøy i dagliglivet i gruppe 1, på bakgrunn av at jeg fylte alle vilkår for stønad til nytt kjøretøy på grunn av varig sykdom og at den var varig nedsatt. Det ble lagt til vurdering at det var reelt og betydelig behov for bil da funksjonshemmingen var av slik art at å reise med buss, tog, trikk og t-bane ville medføre store belastninger av varig art og at det ikke var mulig å forlange at jeg skulle stå uten bil. Jeg ble også innvilget tilskudd til nødvendig spesialutstyr/ombygging, med vurdering fra hjelpemiddelsentralen og bilkontoret, hvor disse endringene ble gjort: Pedalforhøyer, belagt gulvplate, utløser for automatgir, El. Parkeringsbrems, tenningsbryter m/start og solskjerming. Dette ble innvilget og ansett som nødvendig og hensiktsmessig på grunn av min funksjonshemming som var grunnlag for innvilgelse. Jeg fikk også på daværende tidspunkt innvilgelse av HC kort for å gjøre det enklere for meg å komme nærmere inngangsdører.

I år 2022 kunne jeg i utgangspunktet søke om gjenanskaffelse av kjøretøy fordi det fremgår i tidligere innvilgelse at jeg har rett til ny stønad på bil etter 11 år. 

Bilen jeg har i dag er en Audi A3 2005 modell, som er svært gammel, og snart ikke lenger er kjørbar. Det som gjør denne saken vanskelig for meg er at det i 2015 ble gjort en svært inngripende regelendring som gjør at jeg i dag får avslag på ny bil fordi jeg ikke lenger har rett på det. I 2015 ble bilstønadsforskriften § 2 fjerde ledd endret, slik at det bare gis tilskudd til kjøp av bil i gruppe 1 (vanlig personbil) når medlemmet oppfyller vilkårene i folketrygdloven § 10-5. Dersom man er ufør – hvilket jeg er av åpenbare grunner, likevel faller jeg utenfor folketrygdloven § 10-5 og kan ikke lenger få bil i gruppe 1. Og ifølge  bilstønadsforskriften § 2 fjerde ledd gis stønad til gruppe 2 (kassebil) til medlemmer som ikke er i stand til å komme seg inn og ut av bilen på egenhånd, uten å bruke heis eller rampe. Det kan også gis stønad til gruppe 2 til medlemmer med sterkt begrenset gangfunksjon. Jeg bruker ikke rullestol, men jeg oppfyller likevel vilkårene for «sterkt begrenset gangfunksjon» som tidligere innvilgelse viser til, men siden jeg kan bruke personbil, faller jeg ifølge praksis utenfor gruppe 2 også. Dette betyr at jeg, etter gjeldene regelverk vil få avslag på søknad om gjenanskaffelse av bil i dag. Og på bakgrunn av at jeg helsemessig har blitt dårligere siden 2010, så har jeg en sønn på sju år som jeg må følge opp i hverdagen. Hvilket i større grad nødvendiggjør spesialtilpasset personbil grunnet sterkt redusert gangfunksjon og vansker med å bære/frakte tungt på grunn av deformiteter i fingre og armer, samt knær som svikter. Det gjør det svært vanskelig å få handle dagligvarer, eller frakte med seg noe hjem, og hverdagen generelt blir frarøvet i særs stor grad da jeg ikke får mulighet til å gjennomføre praktiske gjøremål eller gi sønnen god oppfølging, samt at konsekvensen av regelendringen gjør at jeg blir immobil mtp sosial omgang og jeg kommer meg heller ikke til avtalte timer hos helseeaktører. 

Ifølge advokat så er nettopp denne saken spesiell og særegen, fordi jeg har Rothmund Thomson syndrom og er den eneste i Norge, og er helt avhengig av en bil. Regelendringen rammer ifølge henne meg hardt. Regelendringen rammer alle som faktisk har et helt grunnleggende behov for personbil for å kunne ha en meningsfylt tilværelse. Uten en slik bil vil jeg bli passivisert, da jeg grunnet syndromet – er avhengig av en bil når jeg skal forflytte meg ute. Jeg er uføretrygdet og har ikke egne midler til å kjøpe en bil med tilpasset utstyr, men er avhengig av støtte fra NAV. Ifølge advokaten så mener hun at regelendringen som er blitt gjort i 2015, den oppfattes å ha en tilbakevirkende kraft ovenfor meg og andre dette gjelder. Det skal også nevnes at jeg tidligere hadde innbrudd i bilen, hvor mitt HC kort ble stjålet. Jeg måtte derfor søke om ny innvilgelse av dette kortet, og fikk raskt avslag på dette. Jeg søkte tre ganger på nytt kort, og jeg hadde ikke lenger rett på det, til tross for at det ble stjålet. Forstå det gjerne den som kan, for jeg klarer nemlig ikke å forstå den urett jeg blir utsatt for i denne saken. 

Jeg får et inntrykk av at vi med funksjonshemming er en belastning og en byrde for samfunnet, for ved å gjøre en slik inngripende endring gjør at vi blir mer og mer isolert fra samfunnet. Det føles som om det ikke er plass til oss med store funksjonshemninger, for dette handler om mennesker som får livene sine snudd på hodet. Jeg håper at det ikke blir vanskelig å få innvilget tjenester og støtte fremover, og at det er nok bevist hvilke behov vi har. Det kan se ut som at systemet ikke fungerer.

https://spleis.no/226611

-Victoria

Jeg pleide å tro at håp var denne lille øya i havet, at vi måtte svømme gjennom smertene våre for å komme dit og prøve hardt for å ikke falle av når stormene kom. Jeg har nok endret perspektivet mitt, for håp er ikke målet, men det er vannmassen mellom der vi er og der vi ønsker å være. Mellom det vi har og det vi ønsker. Håp er imidlertid en vanskelig ting og langt mindre konstant enn jeg noen gang har vært klar over. Noen ganger er vannet rolig og innbydende, og vinker oss til å svømme mot det vi ønsker, men noen ganger er håpets strøm så skremmende. Den er så sterk at vi begynner å tro at vi skal drukne, så velger vi å bli akkurat der vi er, i vår smerte, i vår situasjon, eller kanskje bare i vår tristhet. Eller vi kan velge å ta risikoen, å gå bort fra det som føles trygt og våge oss mot det vi ønsker mest. Jeg kommer kanskje aldri til det stedet jeg ønsker mest, men hvis det er tilfelle vil jeg at det skal være fordi jeg druknet og ikke fordi jeg var for redd for å  svømme.

-Victoria

Å leve et liv med et annerledes ytre har alltid to viktige aspekter; et kulturelt og et psykologisk. Omgivelsene representerer kulturen, mens ens egen fortolkning og håndtering av livet på et vis er ens egen sak. Det å vende ansiktet mot verden er vår første forbindelse, og ansiktet er ofte senter for  kommunikasjon. Når mennesket møter, hilser og ser på hverandre, forventer man å se et ansikt slik det oftest er utformet. Det man ser, påvirker førsteinntrykket man danner seg av personen. Når man møter et menneske med et annerledes utseende, så tar man et skritt tilbake fordi det ytre ser ikke ut som forventet. Slike reaksjoner etterlater inntrykk av at møtet er mindre verdig og distansert. I dagens samfunn dyrkes det vakre og perfekte i stadig større grad, og de ytre kvalitetene forbindes ofte med tilsvarende indre kvaliteter på livets ulike områder. Mennesker blir kjapt definert og satt i bås ut fra et førsteinntrykk og tillagt eller fratatt egenskaper ut fra andre menneskers forutinntatthet og fordommer. Ikke nok med at man skal bli satt i bås fordi man er annerledes, eller tillegges eller bli fratatt egenskaper grunnet menneskers fordommer, men ved å være annerledes så mister man muligheten til å holde på anonymiteten, for vi kan ikke bevege oss ubemerket omkring uten at noen må sende blikk, hviske eller kommentere. Mesteparten av slik og annen sårende oppførsel skyldes likevel som regel oftere at andre er usikre på seg selv og ikke vet hvordan de skal forholde seg til det ukjente. Eller minner det enkelte om hvor sårbare de selv er?

Jeg er blitt lært opp til å vite at ingen er bedre enn meg, og at jeg ikke er bedre enn noen andre. At vi alle er like mye verdt og at vi har alle den samme rett til de grunnleggende tingene i livet. Likevel er vi mennesker opptatt av å sette hverandre i bås. Det virker som om vi blir mer komfortable når vi kan putte merkelapper på noe, eller noen. Akkurat som om det gir oss en form for trygghet. For det ukjente er ubehagelig, så om vi allerede før kjennskap, så putter vi det ukjente inn i en bås. Det blir enklere å forholde seg til, eller å velge å ikke forholde seg til det. Hvorfor skal man i dagens samfunn dyttes inn en boks som man ikke hører hjemme i. Det er helt tydelig at man ikke kan sitte å late som man ikke har en stemme, man må snakke høyere, høyt nok til at alle menneskene der ute forstår at alle er like mye verdt. Vi må slutte å definere hverandre. Vi liker å snakke om det fargerike felleskapet og at det er plass til alle, men likevel så lurer jeg på om det egentlig er slik? For av og til så lurer jeg på hvor i felleskapet jeg passer inn.

For når det kommer til alt, så ønsker jeg bare å få lov til å være meg, slik som jeg ønsker at du skal få være deg akkurat sånn som du er.

 

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Vi mennesker trenger å føle oss sett, vi trenger alle å bli trodd på, og vi trenger alle å bli hørt. Vi er alle forskjellige individer og vi opplever alle ting forskjellig. Likevel har jeg stor tro på at vi har en del ting til felles. At vi alle har det samme grunnleggende behovet for tilhørighet. At noen ser våres behov, som trøster oss når vi gråter, som lytter til oss når vi trenger det. Vi trenger alle å føle at vi er en del av et felleskap, som gir rom for å dele våre tanker og følelser med hverandre. Et felles rom hvor vi verdsetter ulikheter, likheten og mangfoldet. Vi er alle med på å skape en verden, ulike og så forskjellige fra hverandre, men likevel så innpasser vi fullkomment inn i helheten, med alle våre evner og kvaliteter. Ingen merkelapper kan gi en klar beskrivelse av hva et menneske er eller bestemme i hvilken grad av tilhørighet man har. Alle mennesker er en ressurs og samfunnet burde være en arena hvor mennesker skal kunne finne sin plass og være hele mennesker. Ingen mennesker er mer eller mindre verdt enn andre. Likeverd, samhold og felleskap kan ikke bare være noen fine ord uten innhold. Vi har en vei å gå som samfunn, det er det ingen tvil om. Om vi bare hadde sett ressursene i hvert enkelt menneske, uavhengig om det finnes ulike former for funksjonshemning, om vi ser annerledes ut, har ulik tro, legning og hvor du kommer fra. Det føles noen ganger som om man blir en belastning og er uten betydning, men jeg kan bare snakke ut i fra meg selv. Men det handler vel så mye om å bygge bro  til hverandre og skape gjensidig forståelse for hverandres situasjon. Vi har alle et ansvar på å normalisere hverandre, fremelske annerledeshet og skape gode holdninger i samfunnet rundt oss, for vi er alle individer med følelser, tanker, holdninger og verdier – og med ressurser. Vi har alle våre feil og mangler, men heldigvis en mengde ressurser. Vi trenger alle respekt – ikke fordømmelse.Vi bør bestrebe oss på å se mennesket bak, for vi består tross alt av mer enn bare vårt ytre. Det er blitt for lett å dømme annerledeshet, og utfordringen i samfunnet vil være at vi isteden for å fordømme, bidrar vi til å dyrke fram det positive i hverandre. 

<3

-Victoria

Instagram – Bolig68j

 


Vi lever i en tid hvor menneskets forståelse er i endring. Forståelsen av at den jordiske reisen som kalles livet gjennomgår dyptgripende omveltninger. Vi er sjeler her på jorden som individuelle mennesker. Vi er heldige som har fått utlevert vår helt egen reise. Vi har alle kommet for å erfare, oppleve og utfolde denne reisen, som er deg. Vi har fått et kart som viser sjelens intuisjon med dette livet, sjelen har en mye dypere forståelse av hvorfor den er på denne reisen. Den ønsker å erfare i sin fulle bredde, det er med andre ord erfaringene vi får som er viktige.

Vi erfarer livet med voldsomme svingninger, dramatikk, sterke følelser og med umenneskelige utfordringer. Sjelens intuisjon er å oppleve kontraster og motsetninger, vi skal erfare og oppleve det nye og ukjente, det gode og det vonde.

Sjelens intuisjon er å være et unikt individ sammen med andre unike individer. Intensjonen er å erfare mangfoldet av tanker, følelser, ideer og utforske de uendelige mulighetene som sjelen gir tilgang på.

Sjelens intuisjon er å oppleve å elske seg selv og erfare tilhørighet og utveksling av kjærlighet. Sjelens intuisjon er å erfare hvordan ting bygges opp og hvordan de rives ned. Sjelens intuisjon er å erfare mangfoldet i forhold og utveksling og deling med andre individer. Sjelens intuisjon er å erfare hvordan hver enkelt bit virker i samspill med helheten og se hva som skjer når man velger det ene eller det andre.

Å være i kontakt med sjelen sin og forstå dens intuisjon, så vil den gi deg tilgang til veiledning fra en høyere bevissthet. Sjelen vil vise deg nye perspektiver, hjelpe deg å nå mål og drømmer og se forbi begrensende tanker og mønstre du har overfor deg selv. Det vil gi deg ny kunnskap og energi, og når du åpner opp på den måten, så vil du klare å håndtere de utfordringene som livet gir deg.

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j

Vi mennesker har mange måter å beskytte oss på, og den enkleste måten er ofte å skape en fasade vi ønsker at andre skal se. Vi skaper en historie og et avtrykk, en historie som forteller oss hva vi er og den vi tror vi er. Den historien er ikke alltid sann. Vi tar gjerne på oss en maske for å virke bedre. En maske som hele tiden passer på at andre mennesker får det rette inntrykket, et inntrykk som man ikke alltid kan stå inne for. Vi lager ofte en fasade som vrir litt på virkeligheten, og som skjuler sider ved oss selv som vi ikke er fornøyd med. Vi prøver å lage en forbedret utgave av oss selv, uten å vise svakhetene våre. Det eneste det bidrar til er at vi ikke skiller oss nevneverdige ut. Vi vet alle at mennesker trenger det grunnleggende behovet for aksept og tilhørighet. For noen kan tenke at man ikke er bra nok uten. Som at man forteller verden at jeg har det bra, men innerst inne så vet man ikke lenger hvem man er. Som å skjule sin smerte bak et usikkert smil. 

Vi lever i et samfunn hvor det ventes at vi skal ha et fullkomment liv, med fullkomment ekstrakapasitet, fullkomne barn og en fullkommen jobb. Som å drukne oss selv i en elv av frykt, krav, press og forventninger. En kamp med følelser preget av angst og mindreverd. Om ikke vi kunne dempet stormene, at et sterkt ror kunne nå de kraftige vindene og gi et kompass tilgjengelig når vi mister retningen og at den heller kunne vise vei til den trygge havnen når vi trenger den. Det kan tilsynelatende ofte se ut som om alle rundt deg har det bra i sin verden, men vi glemmer fort at disse menneskene også har satt på seg sine masker. 

Når jeg ser menneskene bak alle disse maskene eller fasadene, så ser jeg mange vakre sjeler. Skulle ønske noen ganger at vi kunne vise mer av den virkelige jeg. Man kan bli forundret over hvor mange som vil omfavne ditt rette jeg med glede, fordi du viser noe alle egentlig lengter etter. 

-Victoria

Med mye vondt i ryggsekken er det svært fristende å bli værende i gode øyeblikk. De som tross alt kommer de og. Kanskje når du minst venter det. Personlig vet jeg godt hvordan jeg skal både forberede og takle vonde ting.

Jeg liker å se på meg selv som en som evner å lytte med øynene og som ser med hjertet. For selv om jeg har opplevd en del vonde ting, så er det ikke slik at jeg sitter med armene i kors og venter det verste til en hver tid. Heldigvis så ser jeg også gode ting i livet. Og jeg tillater meg selv å nyte gode øyeblikk når de dukker opp.

Faktisk har jeg et stort lager i hjertet mitt. En hel harddisk hvor øyeblikk lagres til minner. Og på den måten kan jeg frigjøre plass i sinnet. Og da kan jeg bedre takle nye utfordringer, men også se de vakre tingene som skjer. Denne ekstra harddisken gjør meg bedre rustet til å hente frem gode minner, og til å varme meg med når livet stormer som verst. Og det fine er at du kan gjøre akkurat det samme. For selv om vi alle er ulike individer, så finnes det enkelte ting som er felles for oss mennesker.

Etter en tur i den berømte kjelleren, så evner jeg å reise meg igjen. Om ikke på begge beina, eller i full blomst, så ihvertfall litt hinkende. Dette er et bilde som gir meg håp. Og er det noe vi mennesker trenger her i livet så er det et håp. 

Så kan vi kanskje ikke få et øyeblikk til å vare. Men kanskje er det litt det som er meningen. At et øyeblikk er nettopp et øyeblikk. Som varer akkurat så kort eller så lenge det er ment å vare. Så skal vi kanskje ikke jakte på fine øyeblikk. Ei heller forsøke å fryse dem. Men heller la de være akkurat som de er.

-Victoria

Følg meg gjerne på Instagram – Bolig68j