Noen ganger følte hun seg sterk og modig, som om hun hadde en sjel som ble ledet av noe guddommelig. Men hun føler seg også svak og tynget, redd og liten, som om hun har et hjerte som ikke er helt. Hun føler seg som en pendel som beveger seg frem og tilbake mellom ytterpunktene. Så ser hun alt i sin helhet, alle bevegelsene. Hun innser at hun er på begge sider, at hun kan være både sterk og svak. Hun innser at hun kan være alt dette. Hun innser at hun kan tillate seg å føle og å være alt sammen. Hun kan bevege seg frem og tilbake mellom ytterpunktene og være trygg på at svaret på hvem hun blir på reisen, ikke finnes i pendelens bevegelser.
Hun håpet å finne noen som aldri får henne til å stille spørsmål ved sin egen verdi. Hun håpet å finne noen som jager like mye etter hennes lykke som sin egen. Hun håpet å finne noen som støttet henne i ting hun brenner for, hun håpet å finne noen som hun kunne le med og sitte i stillhet med og dele sine dypeste hemmeligheter med. Hun håpet å finne noen som behandlet henne som sin likeverdige, som lærer og vokser med og ved siden av henne. Hun håpet å finne noen som setter pris på alle de små detaljene som utgjør hvem hun er. Hun håpet finne noen som respekterer hennes hjerte og hennes verdier. Hun håpet å finne noen som minner henne på at hun fortjener kjærligheten du gir.
Vi mennesker trenger å føle oss sett, vi trenger alle å bli trodd på, og vi trenger alle å bli hørt.Vi er alle forskjellige individer og vi opplever alle ting forskjellig. Likevel har jeg stor tro på at vi har en del ting til felles. At vi alle har det samme grunnleggende behovet for tilhørighet. At noen ser våres behov, som trøster oss når vi gråter, som lytter til oss når vi trenger det. Vi trenger alle å føle at vi er en del av et felleskap, som gir rom for å dele våre tanker og følelser med hverandre. Et felles rom hvor vi verdsetter ulikheter, likheten og mangfoldet. Vi er alle med på å skape en verden, ulike og så forskjellige fra hverandre, men likevel så innpasser vi fullkomment inn i helheten, med alle våre evner og kvaliteter. Ingen merkelapper kan gi en klar beskrivelse av hva et menneske er eller bestemme i hvilken grad av tilhørighet man har. Alle mennesker er en ressurs og samfunnet burde være en arena hvor mennesker skal kunne finne sin plass og være hele mennesker. Ingen mennesker er mer eller mindre verdt enn andre. Likeverd, samhold og felleskap kan ikke bare være noen fine ord uten innhold. Vi har en vei å gå som samfunn, det er det ingen tvil om. Om vi bare hadde sett ressursene i hvert enkelt menneske, uavhengig om det finnes ulike former for funksjonshemning, om vi ser annerledes ut, har ulik tro, legning og hvor du kommer fra. Det føles noen ganger som om man blir en belastning og er uten betydning, men jeg kan bare snakke ut i fra meg selv. Men det handler vel så mye om å bygge bro til hverandre og skape gjensidig forståelse for hverandres situasjon. Vi har alle et ansvar på å normalisere hverandre, fremelske annerledeshet og skape gode holdninger i samfunnet rundt oss, for vi er alle individer med følelser, tanker, holdninger og verdier – og med ressurser. Vi har alle våre feil og mangler, men heldigvis en mengde ressurser. Vi trenger alle respekt – ikke fordømmelse.Vi bør bestrebe oss på å se mennesket bak, for vi består tross alt av mer enn bare vårt ytre. Det er blitt for lett å dømme annerledeshet, og utfordringen i samfunnet vil være at vi isteden for å fordømme, bidrar vi til å dyrke fram det positive i hverandre.
Vi mennesker har mange måter å beskytte oss på, og den enkleste måten er ofte å skape en fasade vi ønsker at andre skal se. Vi skaper en historie og et avtrykk, en historie som forteller oss hva vi er og den vi tror vi er. Den historien er ikke alltid sann. Vi tar gjerne på oss en maske for å virke bedre. En maske som hele tiden passer på at andre mennesker får det rette inntrykket, et inntrykk som man ikke alltid kan stå inne for. Vi lager ofte en fasade som vrir litt på virkeligheten, og som skjuler sider ved oss selv som vi ikke er fornøyd med. Vi prøver å lage en forbedret utgave av oss selv, uten å vise svakhetene våre. Det eneste det bidrar til er at vi ikke skiller oss nevneverdige ut. Vi vet alle at mennesker trenger det grunnleggende behovet for aksept og tilhørighet. For noen kan tenke at man ikke er bra nok uten. Som at man forteller verden at jeg har det bra, men innerst inne så vet man ikke lenger hvem man er. Som å skjule sin smerte bak et usikkert smil.
Vi lever i et samfunn hvor det ventes at vi skal ha et fullkomment liv, med fullkomment ekstrakapasitet, fullkomne barn og en fullkommen jobb. Som å drukne oss selv i en elv av frykt, krav, press og forventninger. En kamp med følelser preget av angst og mindreverd. Det kan tilsynelatende ofte se ut som om alle rundt deg har det bra i sin verden, men vi glemmer fort at disse menneskene også har satt på seg sine masker.
Skulle ønske noen ganger at vi kunne vise mer av den virkelige jeg. Man kan bli forundret over hvor mange som vil omfavne ditt rette jeg med glede, fordi du viser noe alle egentlig lengter etter.
Med mye vondt i ryggsekken er det svært fristende å bli værende i gode øyeblikk. De som tross alt kommer de og. Kanskje når du minst venter det. Personlig vet jeg godt hvordan jeg skal både forberede og takle vonde ting.
Jeg liker å se på meg selv som en som evner å lytte med øynene og som ser med hjertet. For selv om jeg har opplevd en del vonde ting, så er det ikke slik at jeg sitter med armene i kors og venter det verste til en hver tid. Heldigvis så ser jeg også gode ting i livet. Og jeg tillater meg selv å nyte gode øyeblikk når de dukker opp.
Faktisk har jeg et stort lager i hjertet mitt. En hel harddisk hvor øyeblikk lagres til minner. Og på den måten kan jeg frigjøre plass i sinnet. Og da kan jeg bedre takle nye utfordringer, men også se de vakre tingene som skjer. Denne ekstra harddisken gjør meg bedre rustet til å hente frem gode minner, og til å varme meg med når livet stormer som verst. Og det fine er at du kan gjøre akkurat det samme. For selv om vi alle er ulike individer, så finnes det enkelte ting som er felles for oss mennesker.
Etter en tur i den berømte kjelleren, så evner jeg å reise meg igjen. Om ikke på begge beina, eller i full blomst, så ihvertfall litt hinkende. Dette er et bilde som gir meg håp. Og er det noe vi mennesker trenger her i livet så er det et håp.
Så kan vi kanskje ikke få et øyeblikk til å vare. Men kanskje er det litt det som er meningen. At et øyeblikk er nettopp et øyeblikk. Som varer akkurat så kort eller så lenge det er ment å vare. Så skal vi kanskje ikke jakte på fine øyeblikk. Ei heller forsøke å fryse dem. Men heller la de være akkurat som de er.
Så lenge jeg kan huske har jeg vært et undrende menneske. Hvem er jeg? Om jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne den samme følelsen jeg hadde som barn. Følelsen av å være en liten del av et uendelig univers. Og denne uendeligheten skremte meg, det gjør den til tider enda.
Jeg husker at disse tankene noen ganger tok litt overhånd og at jeg tilslutt glemte hvem jeg var. Jeg har alltid vært undrende og filosofisk, fascinert av mennesker og av det uendelige. Noe jeg fremdeles er, i aller høyeste grad.
Jeg kan enda huske følelsen av å forsvinne litt inn i meg selv. Og frykten for å forsvinne helt, inn i det uendelige. Jeg har vel egentlig alltid vært opptatt av store spørsmål, undrende til livet og jeg har alltid vært litt redd. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er akkurat jeg her? Redselen for å forsvinne, i alle tankene, i uendeligheten, den vokser. I all hovedsak handler det om en uendelighet, et enormt ubehag, og frykten for å forsvinne.
Dette er en personlig beretning om mitt forhold med psykisk og fysisk vold.
Jeg ble utsatt for en partner med en dominerende og kontrollerende adferd. Jeg var utsatt for et ekstremt kaotisk og ustabilt levesett med denne mannen. Jeg var blitt splittet, ødelagt og i totalt indre kaos, og satt tilbake med opplevelsen av å være kastet rundt i en sentrifuge over lang tid uten stans. Det å ha vært utsatt for psykisk og fysisk vold gjorde at jeg mistet balansen, retningen og meningen med livet mitt. Jeg hadde mistet meg selv. Ikke visste jeg hvordan jeg skulle klare å finne tilbake til meg selv etter å ha fått gjentakelse og truende kommentarer daglig. Jeg følte meg manipulert av utsagnet “jeg elsker deg”. Det fikk meg til å se forbi den daglige trakasseringen, mobbingen og den respektløse adferden jeg ble utsatt for og valgte å bli værende. Jeg hadde et håp om at han skulle forandre seg. Men isteden så var jeg bare en brikke i et spill, den ene brikken han manglet for å få oppholdstillatelse. Jeg var annerledes og lot meg lett forføre og begeistre, plutselig opplevde jeg at en mann ga meg oppmerksomhet, en som var veldig sjarmerende til begynne med og som ville ha meg, men så endte det hele veldig galt.
Jeg var blitt fanget i en situasjon jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å komme meg ut av. Det ble mitt livs mareritt. Jeg følte meg hele tiden overkjørt og følte at jeg ikke kunne få tenke mine egne tanker, eller ha lov til å stille kritiske spørsmål om alt jeg erfarte var greit eller ugreit. De gangene jeg sa ham i mot så ble jeg truet med knyttneven, at han skulle knuse ansiktet mitt på den måten, og at han lett kunne ta livet av meg slik,hvis jeg ikke gjorde som han sa. De gangene jeg var tøff nok til å si ifra så slepte han meg rundt i leiligheten med håret, han kastet harde gjenstander på meg for å skade meg. Håndterte meg som om jeg skulle vært søppel og uten betydning. Jeg lærte meg etter hvert at mine tanker, mine meninger og mine følelser måtte holdes i stillhet og jeg brukte all min energi til å skjule hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg klarte ikke å forsvare meg, jeg hadde heller aldri behov for å forsvare meg. Jeg trodde kanskje jeg fortjente det, selv om jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe galt. Han truet ofte med å banke meg, eller “knuse ansiktet mitt” som han ordrett sa, hvis jeg ikke gjorde ting på hans måte eller ikke oppfylte hans ønsker. For å holde freden i hjemmet så gjorde jeg som han sa. Han ville eie meg og forandre meg.
Jeg hadde vanskeligheter med å be om hjelp utenfor, og lite visste de rundt meg hva som foregikk. Jeg ble innesluttet og redd. Jeg var redd for hva han ville gjøre hvis jeg valgte å gå. Han hadde fanget og isolert meg på en slik måte at jeg aldri trodde jeg skulle kunne klare å komme meg levende fra det. Jeg ba ikke om hjelp fordi jegmåtte finne en måte å komme ut av det selv uten for mye innblanding. Det var tross alt mitt rot. Jeg kjente på en enorm skam for det jeg ble utsatt for, jeg klandret meg selv for å ha satt meg i en slik situasjon, at jeg ikke lyttet til de røde varsellampene som jeg allerede fra begynnelsen hadde merket, at jeg var så blendet av kjærlighet, at jeg så naivt trodde at jeg kunne hjelpe ham til å få et bedre liv, et liv han så inderlig ønsket og som raknet foran ham og at jeg var skyld i det. Jeg følte en skam fordi jeg opplever meg selv som et oppegående menneske, men likevel klarte jeg å havne i et så skadelig forhold og ikke minst bli værende i det uten å be om hjelp. Jeg skammet meg over å ha tillat meg selv å bli ydmyket og snakket nedsettende til over så lang tid. Jeg skammet meg over at jeg lot ham herje så mye med min sjel som han gjorde.
Når jeg så meg selv i speilet, så jeg bare en skygge av meg selv. Hvem var jeg blitt? Hvorfor lot jeg det gå så langt? Jeg hadde mistet all livsgnist og smertene hadde tatt sjelen min for lengst. Hvordan skulle jeg klare å rette opp skaden, hvordan skulle jeg klare å få tilbake stabilitet og ro. Alt skulle på nytt bygges opp igjen.Jeg tror aldri jeg har kjent meg så ensom og så redd før. Heldigvis kom hjelpen i tide og jeg kom meg ut av det med livet i behold, men samtidig var skaden allerede så stor at jeg har hatt en utrolig lang vei å gå for å komme dit jeg er i dag.
Jeg håper av hele mitt hjerte at dere som måtte oppleve dette klarer å komme dere ut av forholdet mye tidligere enn det jeg gjorde. Det er ingen skam å be om hjelp. Jeg skulle ønske at jeg var sterk nok til å be om hjelp ved første “varsellampe”.
Det er noe med naturen som rører ved meg. Som rører meg dypt inni hjertet. Som om det er noe magisk med den. Som minner meg på at vi er en del av noe større. Når jeg trekker ned luft fra skogens grønne lunger, da skjer det noe. Kall det gjerne magi. Lite visste jeg at de grønne lungene som lå rett foran meg kunne by på slik magi. Lite visste jeg at naturen kunne ha en slik beroligende effekt. Naturen er der hele tiden og du kan lukke øynene uten at den forsvinner. Vi må bare ta vare på den, slik skogen tar vare på oss i aller høyeste grad. At det som kanskje skulle hjelpe meg mest av alt lå rett foran meg. Så enkelt, og samtidig så vanskelig. Som kunsten å være i øyeblikket.
Jeg vet at et hvert mørke vil alltid være midlertidig. Et hvert lys derimot, vil være evig eksisterende. Det krever stor kraftanstrengelse å bryte igjennom mørket, fordi det noen ganger kan føles som om mørket ofte ligger tungt rundt oss. Når byrdene blir for tunge å bære, holder det med å bare eksistere. Noen ganger kan det være en bragd i seg selv å stå opp om morgenen. Lever man lenge nok i mørket slik jeg har gjort tidligere, blir det til slutt lyset som virker uutholdelig. Det er rart med det, man tviholder som regel på det som føles trygt. Alt annet vil føles utrygt.
Av og til kan det føles som om man er fanget i en Berg- og dalbane som aldri tar slutt. Forestill deg at du er på et tivoli. Du forsøker å få med deg alt av fornøyelser som finnes der. Plutselig får du øye på den største Berg- og dalbanen du har sett. Du vurderer frem og tilbake om du skal ta den, velger så å hoppe i det. Du stiller deg i kø, helt uvitende om hva som venter. Du kommer nærmere og nærmere billettluka. Køen bak deg er lang. Skrekkblandet fryd er det du kjenner på. «en billett takk», sier du. Du merker at stemmen brister. Du får billetten i hånda, går den korte veien mot Berg- og dalbanen. Du setter deg på, fester setebeltene og så starter den. Du angrer med en gang, for den kjører på i full hastighet fra første stund. Hit og dit, opp og ned – og det virker som om den aldri vil ta slutt. Når den endelig er ferdig er du så utslitt at du må dra hjem og skånes for inntrykk resten av dagen – og det kjennes fortsatt ut som om du sitter fastspent i den.
Den indre Berg- og dalbanen, den som ingen ser – men som du likevel sitter i dag etter dag. Den bare du får kjenne ringvirkningene av. Den tar aldri slutt og prisen du må betale er høy, høyere enn noen kan forestille seg. Men du må bare holde ut, og håpe på at en dag, en dag tar den slutt.
Av og til er det en lang og tøff vei å gå. Når man står midt oppi tårene, midt oppi det vonde, da er det vanskelig å se at det noensinne skal gå over. Man kan ikke endre på fortiden, men jeg vet innerst inne at man kan endre hvordan man velger å leve med den.
Når alt kommer til alt er vi tross alt bare mennesker. Vi er alle forskjellige og vi har alle ulike behov, likevel trenger vi andre mennesker rundt oss. Vi trenger å bli sett og hørt. Vi trenger å bli møtt med varme, vennlighet og medmenneskelighet.
Å være sårbar er bare en del av oss som mennesker. Vi skal vise både lyset og skyggene av oss selv, med alle styrker og svakheter. Jeg vet hvordan jeg selv fungerer, hva jeg trenger og ikke trenger. Det handler om å lytte til seg selv og forstå at det er helt i orden å føle det vi føler. Det er lov å si at nok er nok, vi har alle lov til å kjenne på følelsen av å være sårbar. Ingen skal fortelle oss hva vi bør føle og ikke. Det er greit å være sårbar og det er greit å ikke ha det bra, og det er også greit å vise det. Ingen skal få et annet menneske til å føle at det er galt å være deg, med alle følelsene, lyset og skyggene. Det er menneskelig å ha opp- og nedturer. Det er det som gir livet farger. Det vitner om mot og en indre styrke å våge å kjenne på det som er vanskelig.
